Jeg har en bachelorgrad i utviklingsstudier med spesialisering i samfunnsgeografi og en fagutdannelse i fotografi. Nå tar jeg en deltidsmaster på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo siden jeg gjerne vil kombinere det teoretiske fra samfunnsgeografi med det visuelle i fotografiet.
Siden 2013 har jeg jobbet i eget firma, hovedsakelig innen presse, dokumentar, kultur, helse og portrettfoto. Jeg er også over gjennomsnittet glad i å ta bilder av arkitektur, gjerne «uhøytidelig» arkitektur for å få fram det estetiske og grafiske i det man ser hver dag.
Jeg jobber veldig variert. For øyeblikket tar jeg bilder på en stor kreftkonferanse i Bergen, mens jeg i morgen skal planlegge den nye bokutgivelsen jeg skal være med på som handler om bunader i Sunnfjord. Neste uke skal jeg både jobbe med en filmlansering for Redd Barna og begynne på en serie reportasjer om barnefattigdom for en annen oppdragsgiver. Det er med andre ord nok og ta tak i. Jeg liker veldig godt at jobben min innebærer så mye forskjellig, det er aldri kjedelig. Det er mye som inspirerer meg. Jeg er glad i å treffe på folk og ta bilder av dem i deres «vanlige» miljø, samtidig som jeg også søker hus/byer/tettsteder og så videre, uten folk, for å ta bilder av arkitekturen og som sagt uhøytidelige.
Jeg reiser også mye rundt i verden i jobbsammenheng. Her får jeg brukt begge mine utdannelser både med tanke på det faglige og på produktet jeg leverer, ettersom jeg også leverer reportasjer med tekst og bilder til ulike oppdragsgivere. Høsten 2015 var jeg i Libanon sammen med forfatter Siri Thorson for å lage bok om palestinske (og syriske) flyktninger i flyktningleirer der. Dette er mennesker som nå lever som fjerde generasjons flyktninger og som ofte settes i skyggen av andre store konflikter. Thorson, som både har jobbet og bodd i flyktningleirer i Libanon i flere omganger, hadde et sterkt ønske om å formidle historiene til disse menneskene og spurte om jeg ville ta bildene til boka. Det så jeg på som en veldig viktig oppgave ettersom de fleste av oss ikke vet hvordan det er å vokse opp, og i mange tilfeller leve hele sitt liv, i en flyktningleir, samt at det å være flyktning gjør at du sitter på en kunnskap og en erfaring som vi (f.eks. i Norge) har mye å lære av. Dette er jo dessverre et veldig dagsaktuelt tema slik som situasjonen er i Midtøsten, Afrika og Europa i dag.
Det var mange ting som gjorde sterkt inntrykk på meg i de ulike leirene i Libanon, men det å aldri å råde over sin egen frihet, var trist å se. Alt man gjør blir kontrollert av myndigheter/militære og man må ha tillatelser til å bevege seg utenfor mange av leirene. Dessuten er det mange palestinske flyktninger som ikke har noe statsborgerskap. Det å være statsløs skaper mange hindre i hverdagen. Samtidig går hverdagslivet sin vante gang også i en flyktningleir. De fleste barn går på skole, folk blir forelsket, man samles rundt middagsbordet og man ser på tv. Gjestfriheten og nysgjerrigheten er enorm og livsgleden likeså. Det er altså mange hverdagslige ting man kjenner seg igjen i, samtidig som det blir soleklart for meg hvor heldige vi er som er født med gullbilletten i hånda her i Norge.
I dag er jeg venn med mange av de jeg møtte i flyktningleirene i Libanon og følger med på Facebook hvordan det går. Vi er ofte opptatt av det samme, samtidig vet jeg hvor heldig jeg er som har grunnleggende rettigheter, noe de ikke har. Som min mor sa da jeg fikk mitt første barn i fjor: det forplikter å være fra Norge, og jeg håper jeg kan ha bidratt litt i samfunnsdebatten når det gjelder hvordan vi møter og behandler andre mennesker, da spesielt flykninger.
Link til hjemmeside er www.ingvildfestervollmelien.com
Boka kan kjøpes i ungdomsavdelingen i de fleste bokhandler. Den kan også kjøpes på nett her: http://www.manifest.no/thorson_melien-frihet-paa-vent] og som ebok.
Bildene fra boka stilles ut på Interkulturelt Museum fram til 21.mai http://www.oslomuseum.no/interkulturelt-museum/interkultu...-pa-vent].
For flere bilder og i større versjon, trykk på fanen "Bildeserie" øverst på siden.
Siden 2013 har jeg jobbet i eget firma, hovedsakelig innen presse, dokumentar, kultur, helse og portrettfoto. Jeg er også over gjennomsnittet glad i å ta bilder av arkitektur, gjerne «uhøytidelig» arkitektur for å få fram det estetiske og grafiske i det man ser hver dag.
Jeg jobber veldig variert. For øyeblikket tar jeg bilder på en stor kreftkonferanse i Bergen, mens jeg i morgen skal planlegge den nye bokutgivelsen jeg skal være med på som handler om bunader i Sunnfjord. Neste uke skal jeg både jobbe med en filmlansering for Redd Barna og begynne på en serie reportasjer om barnefattigdom for en annen oppdragsgiver. Det er med andre ord nok og ta tak i. Jeg liker veldig godt at jobben min innebærer så mye forskjellig, det er aldri kjedelig. Det er mye som inspirerer meg. Jeg er glad i å treffe på folk og ta bilder av dem i deres «vanlige» miljø, samtidig som jeg også søker hus/byer/tettsteder og så videre, uten folk, for å ta bilder av arkitekturen og som sagt uhøytidelige.
Jeg reiser også mye rundt i verden i jobbsammenheng. Her får jeg brukt begge mine utdannelser både med tanke på det faglige og på produktet jeg leverer, ettersom jeg også leverer reportasjer med tekst og bilder til ulike oppdragsgivere. Høsten 2015 var jeg i Libanon sammen med forfatter Siri Thorson for å lage bok om palestinske (og syriske) flyktninger i flyktningleirer der. Dette er mennesker som nå lever som fjerde generasjons flyktninger og som ofte settes i skyggen av andre store konflikter. Thorson, som både har jobbet og bodd i flyktningleirer i Libanon i flere omganger, hadde et sterkt ønske om å formidle historiene til disse menneskene og spurte om jeg ville ta bildene til boka. Det så jeg på som en veldig viktig oppgave ettersom de fleste av oss ikke vet hvordan det er å vokse opp, og i mange tilfeller leve hele sitt liv, i en flyktningleir, samt at det å være flyktning gjør at du sitter på en kunnskap og en erfaring som vi (f.eks. i Norge) har mye å lære av. Dette er jo dessverre et veldig dagsaktuelt tema slik som situasjonen er i Midtøsten, Afrika og Europa i dag.
Det var mange ting som gjorde sterkt inntrykk på meg i de ulike leirene i Libanon, men det å aldri å råde over sin egen frihet, var trist å se. Alt man gjør blir kontrollert av myndigheter/militære og man må ha tillatelser til å bevege seg utenfor mange av leirene. Dessuten er det mange palestinske flyktninger som ikke har noe statsborgerskap. Det å være statsløs skaper mange hindre i hverdagen. Samtidig går hverdagslivet sin vante gang også i en flyktningleir. De fleste barn går på skole, folk blir forelsket, man samles rundt middagsbordet og man ser på tv. Gjestfriheten og nysgjerrigheten er enorm og livsgleden likeså. Det er altså mange hverdagslige ting man kjenner seg igjen i, samtidig som det blir soleklart for meg hvor heldige vi er som er født med gullbilletten i hånda her i Norge.
I dag er jeg venn med mange av de jeg møtte i flyktningleirene i Libanon og følger med på Facebook hvordan det går. Vi er ofte opptatt av det samme, samtidig vet jeg hvor heldig jeg er som har grunnleggende rettigheter, noe de ikke har. Som min mor sa da jeg fikk mitt første barn i fjor: det forplikter å være fra Norge, og jeg håper jeg kan ha bidratt litt i samfunnsdebatten når det gjelder hvordan vi møter og behandler andre mennesker, da spesielt flykninger.
Link til hjemmeside er www.ingvildfestervollmelien.com
Boka kan kjøpes i ungdomsavdelingen i de fleste bokhandler. Den kan også kjøpes på nett her: http://www.manifest.no/thorson_melien-frihet-paa-vent] og som ebok.
Bildene fra boka stilles ut på Interkulturelt Museum fram til 21.mai http://www.oslomuseum.no/interkulturelt-museum/interkultu...-pa-vent].
For flere bilder og i større versjon, trykk på fanen "Bildeserie" øverst på siden.
Ali, 24 år
Foto: Ingvild Festervoll Melien
Flyktningleir
Foto: Ingvild Festervoll Melien
Libanon Palestina
Foto: Ingvild Festervoll Melien