Leira

Allerede i møtet med det lysegrønne omslaget med den blå elva som snor seg over bokryggen og over på baksiden, antydes det at vi kanskje kan forvente noe annet enn de grå-tonende byobservasjonene vi kjenner Morten Andersen for.

Boka kom ut i forbindelse med en utstilling med Leira-prosjektet på Akershus Kunstnersenter i Lillestrøm 11.03-23.04.2006.

Tilbake til røttene
Leira tar for seg en annen motivkrets og et annet miljø en i Andersens tidligere bokutgivelser og fotografiske prosjekter. For første gang er bildene helt mennesketomme. Andersen har reist tilbake til sin barndoms trakter i Romeriket, tilbake til naturen, tilbake til røttene. Bildene åpner opp for en ny form for kontemplasjon ved dvelingen over og konsentrasjon rundt motivet. Med sin utforskende og repeterende form, bruker disse bildene mer tid en Andersens tidligere by-fotografier.

Elva Leira
Gjennom en periode på et år har Andersen fulgt elva Leira og fanget dens stemninger i skiftende lys, forskjellige tider på døgnet og ulike årstider.

Leira renner gjennom et variert landskap fra sitt utspring i Avlasjøen oppe i Romeriksåsene hvor vannet er klart, gjennom fjell- og skogsterreng helt til den kommer inn i leirområdene ved Vålaugmoen i Nannestad. Der skifter vannet farge til grått. Havet gikk nemlig helt hit opp når isen trakk seg tilbake etter forrige istid og derfor er landskapet derfra og nedover bygget opp av ishavsavsetninger som grus, sand og leire. Elveleiene og områdene rundt elva som Andersen presenterer oss for ser ofte ufremkommelige ut. Disse urskogaktige stedene hvor skogen vokser vilt og vegetasjonen ser ut til å kvele seg selv virker ikke særlig velkomment. Her lever naturen sitt eget liv uavhengig av mennesket inngripen ser det ut til. Leira er også varig vernet mot utbygging pga dens spesielle naturkvaliteter.

Boka rammer inn og definerer en elv som et sted i seg selv, allikevel ligger det nærliggende å se på elva som en forbindelse mellom steder. Elva, - i kontinuerlig fluks er alltid i forandring, men allikevel den samme elva, som aldri er på samme sted til samme tid. For meg handler denne boka om tid, forandring, det forgjengelige, men samtidig om noe stadig. Årstidene kommer og går og kommer igjen, elva og omgivelsene går igjennom de samme forandringene hvert år, samtidig vet vi at det alltid er en annen forandring til en annen tid. Fotografiet i seg selv defineres ofte som noe som nettopp kan stoppe tiden, men vi kjenner alle til umuligheten av å fastholde den. Boka skaper rom for kontemplasjon og ro, fordi den gir inntrykk av at vi har tid.

Farger
Fotografiene i Leira er en blanding av farger og sort/hvit bilder, men ettersom Andersen leker med fargene og bruker en rekke forskjellige fargetoner, dominanser og metninger i trykken, kan skillet mellom farge og sort/hvit bilde ofte være flytende og uklar. Noen bilder har så lav fargemetning at de nesten fremstår som sort/hvit, mens andre er trykket i nesten utelukkende en fargetone og sort/hvit bildene kommer i både dunkle grå-valører og høy kontrast.

Andersen etterstreber ikke en naturtro gjengivelse av fargen i motivet, men bruker fargene til å skape stemninger, følelser og antydninger. Grønn eller blå er som oftest fargene som dominerer. Tunge, mørke cyandominerte bilder av elva en tidlig vårmorgen i grålysninga hentyder til kulden og skarpheten i luften, mens irrgrønne siv-motiver og nyutsprungne løvtrær og bregner, understreker frodigheten. Denne skiftende bruken av fargetoner og vekslingen mellom farger og sort/hvit skaper en særegen rytme i bildeserien. Sammen med de høye kontrastene og til tider difushet og bevegelse i motivene, kjenner vi igjen Andersens særegne fotografiske teknikk fra tidligere prosjekter. Den rå og intense estetikk er fortsatt tilstede i hans landskaps- og naturbilder.