A Joyful Confusion

Boken inneholder et essay av Robert Meyer hvor han bl.a. bruker puslespillet som en liknelse for vår virkelighetsoppfattelse. Mens puslespillet vi kjøper i foretningen jo er så elendig forutsigbart, er det i virkeligheten ingen garanti for at hver brikke er unik og uerstattelig og uunnværelig for helheten, eller i det hele tatt om det finnes en helhet. Denne tanken kan synes som en god innfallsvinkel når man står på terskelen til Boullet´s fotografiske univers som er mangefasettert og sammensatt og underlegger seg verken logikk eller fornuft.

I formatet bok, hvor man er henstilt til å lese side etter side, som oftest fra begynnelse til slutt, har man gjerne den innstillingen at det man blir presentert for skal ha en sammenheng, helst kronologisk. Er den ikke gitt så er man gjerne beredt til å lete frem en og da viser det seg som oftest at man finner det. Denne boka kan man med fordel lese forlengs, baklengs, stykkevis og i sirkel. Med ufordring til å finne stadig nye sammenhenger, nye tolkninger, nye forbindelser mellom bildene. Hvis man lar de ulike seriene få kommentere hverandre, kan man komme frem til stadig nye lesninger.

En av flere fellesnevnere man kan komme frem til i lesning av denne boken er en problematikk i forholdet mellom natur og kultur, det konstruerte i motsetning til det naturlige. I The journey of the unforgiven observerer vi en eldre mann i bar overkropp som klatrer i en fjellknaus i naturlig symbiose med landskapet, hvorpå han på avstand observerer et irrgrønt kultivert og designet landskap hvor andre menn spiller golf.

I Oblivion blir vi tatt med inn i en slags forskningslaboratorium eller en veterinærklinikk for hester, hvor tilsynelatende neddopede hester - digre dyr, ligger der på installasjoner spesialdesignet for deres store kropper, tilkoblet ulike maskiner, totalt hjelpeløse og prisgitt denne teknologien og menneskene som opererer den.

Kate er en serie portretter av en ung jente. Vi treffer henne først i sykesenga, så ute, sammen med foreldrene på parkeringsplassen, kanskje når de henter henne fra sykehuset, så hjemme gjennom nærgående portretter. Hun bedres sakte og plasterlappene forsvinner men ikke helt. Når vi tar farvel med henne i siste bilde med en blomsterbukett i favnen har hun fortsatt en plasterlapp over nesen og ser på oss med usikkert blikk. Hva skjedde? Ble hun utsatt for en ulykke, et overfall, gjennomgikk hun en rekonstruktiv operasjon av nesen? Av estetiske eller funksjonelle grunner? Hvordan har det gått med henne? Hvordan ser hun ut nå?

Når vi tolker et bilde gjør vi det basert på egne referanser og erfaringer. Fotografiene til Boullet gjerdes ikke inne i en bestemt lesning, men skaper rom for å pakke arbeidet inn i disse referanse- og erfaringsrammer, som igjen krever mer kreativ aktivitet og innlevelse av betrakter. Boullet lar bildet snakke for seg. Uten forklarende tekster eller introduksjoner som bruker ord, gir han betrakter større spillerom og ansvar i sine lesninger av bildene og tar dermed bildet på alvor som kommunikasjonsmiddel og formidler.

Nettsteder
www.victorboullet.com
http://www.myspace.com/victorboullet
http://www.youtube.com/victorboullet
http://www.i8.is