Fornuft og følelser

Øyvind Elvsborg åpnet fotoutstillingen Brødrene i skogen på Kistefos-museet 9.mai i år. Elvsborg har også produsert og finansiert en egen bok i forbindelse med prosjektet. Det er boken Brødrene i skogen jeg nå skal se nærmere på.

Sven og Olaf
Elvsborg møtte de eneggede tvillingene Sven og Olaf (f. 1937) for tre år siden. Da bestemte han seg for å formidle deres liv og historie. Sven og Olaf er født og oppvokst på en gård ved Tyrifjorden. De har jobbet i skogen med tømmer hele livet, og kjenner hver stubbe og stein i området. Tvillingene har også bodd sammen hele livet - helt frem til Sven ble innlagt på sykehjem for ikke så lenge siden.

Elvsborg har fulgt tvillingene over en periode, og viser fotografier av gutta i skogen, ved frokostbordet, på 17. mai og små detaljer fra huset. Han har fotografert Olaf på sin første julaften uten Sven, og Sven som ligger i sykesengen. Noen sider i boken er prydet med små sitater fra tvillingene. Ved siden av det eneste enkeltstående portrettet av Sven, hvor han ler hjertelig, står det skrevet med blyant, i løkkeskrift: ”Disse kvinnemenneskene. Vi var vel ikke bra nok for dem.” Ved siden av et vakkert fotografi av Olaf som rusler mot huset, over en stor gressplen, med skogens høstfarger som en frise i horisonten, står det skrevet: ”Jeg skjøt en gang etter en rev, for lenge siden, og det angrer jeg fortsatt.” Sitatene er både ærlige og personlige.

Dokumentar- og kunstfoto
Elvsborg jobber til daglig som fotograf for Dagens Næringsliv. Han er ingen fotokunstner, men har av ulike grunner valgt å vise fotografiene av de to tvillingene Sven og Olaf ved kunstinstitusjonen Kistefos i Jevnaker. Den ene grunnen er stedets forbindelse til tømmerindustri, som tvillingene har arbeidet med i en årrekke. Den andre grunnen er at Elvsborg ønsker at utstillingen skal være tilgjengelig for de to brødrene, og Jevnaker er ikke så altfor langt unna der de holder til.

Det finnes en rekke eksempler på dokumentarfotografi som får status som kunstfotografi når de presenteres i en annen kontekst enn avismediet. Men er det så lett å plutselig skulle karakterisere et dokumentarfotografi som kunst? Jeg stiller meg i bunn og grunn ikke så kritisk til tendensen – dersom fotografiene holder stand, vel å merke. Konteksten påvirker nødvendigvis måten man leser et bilde. Og som leser kan man legge merke til helt andre sider ved et fotografi dersom det vises i en avis, et magasin eller på en utstilling.

Jeg ønsker å la folk få dvele ved en hverdagshistorie. Beskrive de små tingene i hverdagen blandet med en stor ting; nemlig frykten for å miste din beste venn. Jeg har en større tanke med det jeg driver med, der dette prosjektet faller på plass. Jeg er opptatt av norsk identitet, og har jobbet med dette på min måte i det stille i mange år. Jeg føler også at disse bildene er viktige for ettertiden, sa Elvsborg i et intervju med fotojournalisten.no

Elvsborg prøver ikke å innta rollen som kunstfotograf. Han fungerer fortsatt som dokumentarfotograf i dette prosjektet, men velger å presentere fotografiene i en kunstnerisk kontekst. På den måten blir uttrykket mye ærligere enn dersom han hadde prøvd å være noe han ikke er. Han formidler en hverdagshistorie med en alvorlig undertone i Brødrene i skogen.

Den usynlige fotograf
Et trekk ved dokumentarfotografen, er at han eller hun ofte er ”usynlig”. Dokumentarfotografen skal formidle en situasjon, ikke delta og påvirke den. Elvsborg har vært en del av Sven og Olafs liv over en periode, men han tar ingen plass i fotografiene. Han er totalt usynlig ved at han er en naturlig del av de ulike situasjonene som utspiller seg i fotografiene. Det finnes ingen dialog mellom fotograf og den fotograferte – som i mange dokumentarfotografier. Men denne boken er utgitt i forbindelse med en kunstutstilling. Fotografiene er ikke illustrasjoner til et portrettintervju av tvillingene hvor teksten kan være med på å formidle historien og gjøre den personlig.

En usynlig fotograf er ikke gjennomgående noe positivt. Jeg savner noen portretter av Sven og Olaf som skaper en dialog mellom dem og betrakteren/leseren av boken – og dermed et større nærvær. Når jeg ser gjennom boken, får jeg følelsen av å stå utenfor og titte inn. En posisjon som jeg selvfølgelig også inntar fordi jeg ikke deltar i noen av situasjonene. Men nærværet til gutta ville blitt større dersom boken hadde inneholdt noen enkeltstående portretter av dem. Som betrakter og leser ønsker man å bli bedre kjent med tvillingene, noe man til en viss grad blir gjennom de håndskrevne sitatene i boken. Men når betrakteren aldri får ”øyekontakt” med dem, skapes en distanse mellom oss og dem, og min utenforstående betrakterposisjon gjør at jeg plutselig tenker: ”Hvorfor ser jeg egentlig på disse fotografiene av Sven og Olaf? Er det fordi de er annerledes enn meg?”

Det blir ikke naturlig for meg å bla gjennom boken og se tvillingene hjemme i huset, Olaf alene på julaften eller Sven som ligger i senga på intensivavdelingen. Det føles som om jeg har gått over en privat grense når jeg åpner boken fordi jeg ikke føler at jeg blir så godt kjent med tvillingene som jeg ønsker.

Brødrene i skogen er en rørende bok om et tvillingpar som har levd sammen hele livet, og øyeblikket som forandrer livene deres totalt. De representerer en utdøende rase mennesker som lever i pakt med naturen, så langt og det lar seg gjøre. Prosjektet til Elvsborg forandret seg i det øyeblikket Sven ble syk. Til å begynne med var nok boken ment å handle om livet til Sven og Olaf i skogen. Men Brødrene i skogen har blitt er en bok om samfunnets utvikling og livets gang – som det kan være vanskelig å forholde seg rasjonelt til. På samme måte som det er vanskelig å forholde seg rasjonelt og fornuftig til en følelsesmessig historie som boken Brødrene i skogen forteller.

Utstillingen Brødrene i skogen henger på Kistefos-museet til 10. oktober 2010. Boken fås kjøpt på utstillingen.