Opsahl i møte med Seigmen

Som Tønsbergenser har jeg mer eller mindre vokst opp med Seigmen på 1990-tallet. Gutta i bandet og musikken de har skapt har vært en del av mang en ungdomstid. De formidler et klart, men likevel grumsete og dystopisk – både litterært og musikalsk budskap. Dette er den siden ved bandets uttrykk som de selv har full kontroll over. Men hva med formidlingen av det visuelle budskapet? Her er det andre, utenforstående krefter som må trå til. Fotografen entrer scenen.

Seigmen gjør i år comeback med det forestående albumet Enola, og Cappelen Damm lanserte i mars boken Seigmen som omtales som «en biografi i tekst og bilder om nittitallets store rockfenomen i Norge. (…) Boken tegner et intimt portrett av bandets fem medlemmer, som snakker ærlig og åpent om drømmer og skuffelser, suksess og personlig dramatikk.»

Hovedteksten, som består av syv kapitler, er skrevet av en mann med rockepondus; Arvid Skancke-Knutsen, redaktør for Rock Furore, Planetarium C og Ballade.no. Teksten er bygget opp som en samtale mellom alle bandmedlemmene hvor de snakker om alt fra oppveksten i Tønsberg hvor Marius Roth og Kim Ljung på slutten av 1970-tallet pleide å underholde de voksne med små konserter, egne sanger og gitarlyder laget med munnen, helt til Roth en dag fant en gitar innerst i klesskapet til sin mor – til den første konserten i regi av Tønsberg Rockeklubb i 1989, innspillingen av albumet Total, avskjedskonserten på Rockefeller i 1999 og Kims evige kamp mot kronisk migrene. Teksten tegner, som forlaget selv beskriver det, «et intimt portrett».

I velskrevne og kunnskapsrike innspill til dialogen mellom bandmedlemmene, plasserer Skancke-Knutsen Seigmen i forhold til musikkhistorien fra 1980- og 90-tallet, og danner et internasjonalt bakteppe for bandet med grungescenen, alternativ rock og navn som Alice In Chains, Pearl Jam og Mudhoney, Sonic Youth, Pixies og Dinosaur Jr. som eksempler på «grunnlaget for et nytt generasjonsskifte i rocken.»

Skancke-Knutsens hovedtekst danner bokens ene litterære bein. Det andre beinet skaper tekstene til Tønsbergenseren Harald Rosenløw Eeg som for hvert av Skancke-Knutsens kapitler bidrar med et essay, skrevet i sin velkjente litterære stil. Under tittelen «Et sorgens kapittel» skriver han om da han i ungdomstida spilte i band med Kim og Marius, før de ble klisne seigmenn. I teksten «Lonely Planet» legger han, sammen med Kim, ut på en egen pilgrimsferd med Kilroy-billett i lomma, en tur hvor Kim endte opp med å skrive «noen av Seigmens beste låter.» Sammen med bandmedlemmenes åpne fortelling fra eget liv, gjør Rosenløw Eegs essays boken enda nærere og ærligere. Kombinasjonen av de to ulike tekstsjangrene fungerer svært bra.

Fotograf Bjørn Opsahl oppnevnes som hovedbidragsyter i boken Seigmen, som i all hovedsak er en fotografibasert bok illustrert med røykfylte konsertbilder fotografert fra siden av scenen, nært på bandmedlemmene «i bobla», ut mot et ekstatisk publikum, samt offisielle bandbilder i forbindelse med albumutgivelser. Opsahl har også valgt å vise noen av sine utvalg av hvilke fotografier som fungerer og ikke fungerer gjennom notater på kontaktkopier.

Sammen med Opsahls fotografier er det interessant å se gamle konsertplakater fra den tiden det kostet 25,- å oppleve Seigmen live, og håndskrevne setlister med låter som «Sure tær», «Rosa boots» og «Blomstersangen».

Som jeg skrev innledningsvis, må et band støtte seg til fotografen når det gjelder formidling av et visuelt billedmessig uttrykk. Det som er problemet med boken Seigmen, slik jeg ser det, er nettopp den plassen fotografen tar i denne produksjonen. En slik utgivelse skal være – som det også spesifiseres bakerst i boka, «mest av alt til: Fansen.» Dette skal være en bok for Seigmens mange fans, som også har fulgt bandet i perioden som fotograf Bjørn Opsahl har gjort det: 1992–2014. Jeg stusser over at fotografen tar opp spalteplass til å fortelle om sine egne følelser og tanker om seg selv som fotograf.

«Seigmen var nesten ingenting. Ikke jeg heller. Jeg var mindre enn ingenting. Men Seigmen var likevel på vei. De hadde kokt sammen en formel. Jeg hadde bare et kamera. Jeg var bare et tilfeldig frø, men Seigmen hadde allerede begynt å blomstre (…)» skriver Opsahl med håndskrift tidlig i boken. Denne teksten er svært personlig, og nærer opp under forventningen om at denne boken handler om forholdet mellom Seigmen og Opsahl.

En fotograf skal selvsagt sette sitt personlige preg på et bokprosjekt, og det gjør han eller hun nødvendigvis gjennom sitt blikk og sine arbeider. Fotografen kan fort bli for synlig og ta litt for mye plass og oppmerksomhet fra den viktigste tematikken i en bok om et band. Problematikken kan sammenliknes med funksjonen til en ghostwriter i et bokprosjekt. En ghostwriter skal være en flue på veggen, og skriver ikke teksten i jeg-form.

Bandmedlemmene i Seigmen er så ærlige og personlige i det de forteller i Skancke-Knutsens intervju at man som leser får et behov for å se dette gjenspeilet i fotografiene. Vi kjenner alle de poserende og iscenesatte portrettene av bandet, og disse har selvsagt en naturlig plass i en slik bok. I Opsahls fotografier fra bokens første del, som omhandler bandets første periode, savner jeg det nivået av under huden og behind the scenes som preger fotografiene i bokens siste del. Jeg liker svært godt sammenstillingen av grove sort-hvittfotografier av bandet i konsertsammenheng, og de sårbare portrettene av bandet bak scenen som viser Alex som stikker sprøyter i lårene og bandet på vei ut på Opera-scenen.

Slik jeg ser det kunne denne boken vært tjent med å deles i to prosjekter: én bok hvor hovedfokus er fremstilling og formidling av bandet Seigmen, og én bok om Bjørn Opsahls ulike fotografiske prosjekter og arbeidsmetode, iblandet personlige refleksjoner om rollen som fotograf, ulike situasjoner og møter.

Boken Seigmen åpner for interessante problemstillinger rundt forholdet mellom motiv og fotograf i bokutgivelser som har som formål å tjene fansen. Men kjerneleseren av denne boken – nettopp fansen – kommer ikke til å forholde seg til denne problemstillingen. Alt i alt gir boken absolutt et interessant innblikk i en gruppe menn som sammen har skapt noe vakkert og utfordrende – og hva kunsten har kostet.