Herdis Maria Siegert var født i 1955, og hun døde av kreft 8. desember. På tross av at hun dør så ung, har hun en imponerende merittliste. Etter fagutdannelsen som fotograf og debuten i Fotogalleriet i 1983, har hun hatt et titalls separatutstillinger, deltatt i nærmere åtti kollektivutstillinger, og hun er innkjøpt av en rekke museer og institusjoner, blant andre Nasjonalmuseet.
Herdis har mottatt mange stipend og utmerkelser, og gjennom sin lærergjerning i egne kurs og som høyskolelærer har hun bragt sin særegne fotokunst, kompetanse og erfaring videre til nye generasjoner. Hun var et spesielt engasjert medmenneske, og samlet blant annet inn flere millioner kroner til flomofrene etter tsunamien i 2005.
Naturen ble utgangspunkt for hennes motivarena, selv om hun også skapte portretter som blir stående, av blant andre Ferdinand Finne og Jens Johannessen. Kunstnerisk var hun i slekt med Anna-Eva Bergman, Carl Nesjar og Inger Sitter, og hun var nær venn av de to sistnevnte.
I naturen så Herdis ting andre ikke ser. Fordi hun møtte den slik de færreste gjør, med en genuin ydmykhet, med respekt, men også med barnlig undring. Og naturen møtte henne. En buddistmunk ble resultatet av dialogen med en orkidé. Organiske former i isskurte svaberg kontrastert av gresstuster og andre vekster bringer tankene til menneskelige former, hud og hår. Svabergene blir til rygger og lår, og vannspeilinger blir uendeligheter.
Alltid lavmælt, alltid forsiktig i anslaget nærmet hun seg sitt forehavende. Det var nesten så man kunne høre henne hviske til sitt utvalgte motiv; - er det ok at vi samarbeider om dette? Sanden svarer med stadig nye formasjoner for hvert bølgeslag. Munken inne i orkidéen nikker forsiktig.
Tjømes svaberg badet i sol den dagen hun døde. De tok vakkert farvel med sin fotograf. Vi andre sørger så inderlig sammen med døtrene Natascha og Kathinka.
Ole Rikard Høisæther
Siegerts kunstneriske manifest
Herdis har mottatt mange stipend og utmerkelser, og gjennom sin lærergjerning i egne kurs og som høyskolelærer har hun bragt sin særegne fotokunst, kompetanse og erfaring videre til nye generasjoner. Hun var et spesielt engasjert medmenneske, og samlet blant annet inn flere millioner kroner til flomofrene etter tsunamien i 2005.
Naturen ble utgangspunkt for hennes motivarena, selv om hun også skapte portretter som blir stående, av blant andre Ferdinand Finne og Jens Johannessen. Kunstnerisk var hun i slekt med Anna-Eva Bergman, Carl Nesjar og Inger Sitter, og hun var nær venn av de to sistnevnte.
I naturen så Herdis ting andre ikke ser. Fordi hun møtte den slik de færreste gjør, med en genuin ydmykhet, med respekt, men også med barnlig undring. Og naturen møtte henne. En buddistmunk ble resultatet av dialogen med en orkidé. Organiske former i isskurte svaberg kontrastert av gresstuster og andre vekster bringer tankene til menneskelige former, hud og hår. Svabergene blir til rygger og lår, og vannspeilinger blir uendeligheter.
Alltid lavmælt, alltid forsiktig i anslaget nærmet hun seg sitt forehavende. Det var nesten så man kunne høre henne hviske til sitt utvalgte motiv; - er det ok at vi samarbeider om dette? Sanden svarer med stadig nye formasjoner for hvert bølgeslag. Munken inne i orkidéen nikker forsiktig.
Tjømes svaberg badet i sol den dagen hun døde. De tok vakkert farvel med sin fotograf. Vi andre sørger så inderlig sammen med døtrene Natascha og Kathinka.
Ole Rikard Høisæther
Siegerts kunstneriske manifest
Herdis Maria Siegert/ Galleri Balder
Herdis Maria Siegert
Frank Hesjedal
Jon Petter Marthinsen, Tjøme
Takk for fantastisk inspirasjon og geniale bilder! Hvil i fred