Skrevet av Frank HesjedalNår jeg ankommer Festiviteten onsdag kveld treffer jeg Morten Krogvold i vestibylen. -Det var flott du kunne komme Frank. Det er nesten ingen her, forteller han frustrert. Hadde festivalen godt med overskudd er jeg sikker på at han hadde løpt ut på gaten for å betale noen for å høre på.
Dokumentarfotografen
Henrik Saxgren er en fremstående dansk dokumentarfotograf. Han startet sin karriere som reklamefotograf, men byttet over til dokumentarfotografiet hvor han har fokusert på internasjonale saker fra Haiti til Palestina, Cuba og Rwanda. Foredraget hans i Festiviteten var en bombe av et foredrag.
Saxgren lot seg overhode ikke affisere av de få tilhørerne. I alle fall var det umulig å legge merke til det.
Fotografier som blir bedre med tiden
Saxgren starter foredraget med å vise et bilde han tok i ung alder. Den gang tenkte han at det ikke virket, det var jo blant annet uskarpt. 30 år senere finner han frem bildet igjen og denne gangen synes han bildet er bra.
-Ingenting har skjedd med bildet, men med meg har det skjedd en hel masse.
Andre har snakket om dette på festivalen, både besøkende og foredragsholdere. Og det er et viktig og ikke minst fascinerende poeng. Men, handler det alltid om at det er betrakteren som er blitt mer moden? Kan det ikke ofte også handle om at et bildet med tiden blir historisk dokumentasjon? Og det i seg selv er en egenskap betrakteren verdsetter og dermed karakteriserer det som et bedre bilde enn det var i sin samtid.
Man kan ikke produsere bilder hvis man deltar
Dokumentarfotografer, og spesielt de som gjerne har arbeidet i konfliktområder får ofte spørsmål om de aldri har vurdert å gripe inn. Svaret er som regel nei. Saxgren illustrerer dette på en helt annen måte. Han liker å fotografere folk som kysser, men hadde han deltatt, kysset selv, hadde det jo aldri blitt noe bilde.
For Saxgren er kameraet et filter, en måte å angripe verden på. Han viser oss et bilde av et dødt menneske.
-Jeg klarer ikke se på døde mennesker uten et kamera. Men med en gang jeg får filteret, kameraet, mellom meg og det døde mennesket takler jeg det.
Det minner meg om noe Jock Sturges sa i sitt foredrag. Han ville at vi som fotografer skulle tenke over om vi ville vært der vi var hvis vi ikke hadde et kamera. Hvis svaret var ja, hadde vi ikke noe der å gjøre. Og når det er sagt, så har Nordic Light oppfylt en av målsetningene sine: å vise motsetningene og kontrastene, ikke bare visuelt, men også i form av meninger og utsagn.
Sosialt engasjement
Saxgren viser et sosialt og politisk engasjement som er viktig skal man dokumentere sider av verden som er preget av konflikt. Han angriper Bush og Reagan, sitt eget Danmark og han angriper seg selv fordi han kan være forutinntatt. Det sosiale og politiske engasjementet gir seg utslag i en mann som er interessert i personers livshistorier. Han mener at bilder blir mye bedre hvis man først prater med de menneskene man tar bilder av. Det er vanskelig å si seg uenig. Kunsten er vel faktisk å gjøre det.
I prosjektet Krig & Fred som handler om innvandringen til de nordiske landene gjorde Saxgren nettopp dette pluss litt til. Ikke bare portretterte han visuelt alle de innvandrerfamiliene han traff. Han intervjuet dem også. Han karakteriserer prosjektet som et viteskapelig antropologisk prosjekt. For å ikke være forutinntatt kjente han ikke til noen av familiene på forhånd.
Fantastiske bilder er dårlige bilder
-Har jeg tatt et fantastisk bilde har jeg feilet, forteller Saxgren.
Selv om han prøver å vise skjønnhet og glede og poesi i sine bilder hevder han at det er de små feilene som hever et bilde.
Dette gjenspeiler også hans neste prosjekt som har temaet "Unintended Sculptures." Det ser jeg frem til. For Saxgren har mye å komme med, ikke bare verbalt.
Dokumentarfotografen
Henrik Saxgren er en fremstående dansk dokumentarfotograf. Han startet sin karriere som reklamefotograf, men byttet over til dokumentarfotografiet hvor han har fokusert på internasjonale saker fra Haiti til Palestina, Cuba og Rwanda. Foredraget hans i Festiviteten var en bombe av et foredrag.
Saxgren lot seg overhode ikke affisere av de få tilhørerne. I alle fall var det umulig å legge merke til det.
Fotografier som blir bedre med tiden
Saxgren starter foredraget med å vise et bilde han tok i ung alder. Den gang tenkte han at det ikke virket, det var jo blant annet uskarpt. 30 år senere finner han frem bildet igjen og denne gangen synes han bildet er bra.
-Ingenting har skjedd med bildet, men med meg har det skjedd en hel masse.
Andre har snakket om dette på festivalen, både besøkende og foredragsholdere. Og det er et viktig og ikke minst fascinerende poeng. Men, handler det alltid om at det er betrakteren som er blitt mer moden? Kan det ikke ofte også handle om at et bildet med tiden blir historisk dokumentasjon? Og det i seg selv er en egenskap betrakteren verdsetter og dermed karakteriserer det som et bedre bilde enn det var i sin samtid.
Man kan ikke produsere bilder hvis man deltar
Dokumentarfotografer, og spesielt de som gjerne har arbeidet i konfliktområder får ofte spørsmål om de aldri har vurdert å gripe inn. Svaret er som regel nei. Saxgren illustrerer dette på en helt annen måte. Han liker å fotografere folk som kysser, men hadde han deltatt, kysset selv, hadde det jo aldri blitt noe bilde.
For Saxgren er kameraet et filter, en måte å angripe verden på. Han viser oss et bilde av et dødt menneske.
-Jeg klarer ikke se på døde mennesker uten et kamera. Men med en gang jeg får filteret, kameraet, mellom meg og det døde mennesket takler jeg det.
Det minner meg om noe Jock Sturges sa i sitt foredrag. Han ville at vi som fotografer skulle tenke over om vi ville vært der vi var hvis vi ikke hadde et kamera. Hvis svaret var ja, hadde vi ikke noe der å gjøre. Og når det er sagt, så har Nordic Light oppfylt en av målsetningene sine: å vise motsetningene og kontrastene, ikke bare visuelt, men også i form av meninger og utsagn.
Sosialt engasjement
Saxgren viser et sosialt og politisk engasjement som er viktig skal man dokumentere sider av verden som er preget av konflikt. Han angriper Bush og Reagan, sitt eget Danmark og han angriper seg selv fordi han kan være forutinntatt. Det sosiale og politiske engasjementet gir seg utslag i en mann som er interessert i personers livshistorier. Han mener at bilder blir mye bedre hvis man først prater med de menneskene man tar bilder av. Det er vanskelig å si seg uenig. Kunsten er vel faktisk å gjøre det.
I prosjektet Krig & Fred som handler om innvandringen til de nordiske landene gjorde Saxgren nettopp dette pluss litt til. Ikke bare portretterte han visuelt alle de innvandrerfamiliene han traff. Han intervjuet dem også. Han karakteriserer prosjektet som et viteskapelig antropologisk prosjekt. For å ikke være forutinntatt kjente han ikke til noen av familiene på forhånd.
Fantastiske bilder er dårlige bilder
-Har jeg tatt et fantastisk bilde har jeg feilet, forteller Saxgren.
Selv om han prøver å vise skjønnhet og glede og poesi i sine bilder hevder han at det er de små feilene som hever et bilde.
Dette gjenspeiler også hans neste prosjekt som har temaet "Unintended Sculptures." Det ser jeg frem til. For Saxgren har mye å komme med, ikke bare verbalt.
Saxgren
Frank Hesjedal
Henrik Saxgren
Henrik Saxgren
Henrik Saxgren