Skrevet av Trine Rasch-Olsen- Det å ta imot mennesket, ta imot dødeligheten. Det er å leve. - Trine Ottesen
- Velkommen til mirakelets stue!
Trine smiler bredt til forsamlingen. Folk sitter samlet rundt en projektor i utstillingslokalet. Sammen holder de to et lite foredrag om hvordan det hele kom til.
Utløseren til prosjektet var brystkreftdiagnosen Trine Ottesen fikk for drøyt to år siden. Hjemme hadde hun i tillegg to alvorlig syke døtre, og hun fant ut at det var på tide å reagere. Det var på tide å leve selv om livet buttet imot.
- Det er viktig å ta livet på alvor, men aldri ta livet alvorlig.
Trine Ottesen ville vise at livet var ikke bare dritt, det var også levende. Hverdagen trenger ikke stangere selv om fremtiden får seg en knekk. Med hovedfag i pedagogikk har hun studert spedbarns medfødte håndteringsevne. Sammen med familien bodde hun fem år i Ecuador, Sør-Amerika. Her ble hun selv et barn. Hun kunne ikke språket.
- Etter de fem årene var jeg den som var dårligst i spansk, men jeg var langt fra den dårligste til å kommunisere. Jeg lærte mye på dette oppholdet.
Trine Ottesen er sterkt fascinert av spedbarns evne til å oppdage verden. Hvordan de snakker til verden, ikke med. Disse oppdagelsene lå til grunn for hennes modige ferd da kreften var et faktum.
- Livet er ved siden av deg, det er rundt deg. Fortid, nåtid og fremtid. Man kan hele tiden plukke fra ulike erfaringer og skape nye relasjoner.
Veien frem til det endelige resultatet var lang. Etter å ha spurt fire ulike fotografer, havnet hun tilslutt hos Arnfinn Johnsen. Han hadde tidligere fotografert familien hennes. Arnfinn var selv syk på denne tiden. Han hadde møtt veggen med full kraft. Depresjon og søvnmangel preget livet hans.
- Jeg måtte virkelig i tenkeboksen. Dette prosjektet krevde hele meg. Jeg måtte gi alt skulle det fungere. Derfor trengte jeg litt tid.
Heldigvis ble svaret ja. Bildene som er stilt ut i dag er sterke. De er følelsesladde. De er nakne.
Arbeidet er Trine Ottesens testamentet, og dette forstod Arnfinn Johnsen.
De bytter på å prate. Innimellom må Trine stoppe opp. Følelsene blir for sterke og gråten presser på. Tårene triller både hos Trine og hos publikum. Men det gjør ingen verdens ting. Reaksjonen er ærlig og ekte, akkurat som utstillingen. Dialogen står tydelig frem som hovedingrediens i dette samarbeidet. Sammen skapte de bildene. Sammen fant de uttrykket.
- Ofte blir en pluss en mer enn to, forteller Trine engasjert.
- Jeg tror også det at vi begge var syke, bidro til en dypere forståelse. Vi ble ikke overstyrt av hodet.
- Velkommen til mirakelets stue!
Trine smiler bredt til forsamlingen. Folk sitter samlet rundt en projektor i utstillingslokalet. Sammen holder de to et lite foredrag om hvordan det hele kom til.
Utløseren til prosjektet var brystkreftdiagnosen Trine Ottesen fikk for drøyt to år siden. Hjemme hadde hun i tillegg to alvorlig syke døtre, og hun fant ut at det var på tide å reagere. Det var på tide å leve selv om livet buttet imot.
- Det er viktig å ta livet på alvor, men aldri ta livet alvorlig.
Trine Ottesen ville vise at livet var ikke bare dritt, det var også levende. Hverdagen trenger ikke stangere selv om fremtiden får seg en knekk. Med hovedfag i pedagogikk har hun studert spedbarns medfødte håndteringsevne. Sammen med familien bodde hun fem år i Ecuador, Sør-Amerika. Her ble hun selv et barn. Hun kunne ikke språket.
- Etter de fem årene var jeg den som var dårligst i spansk, men jeg var langt fra den dårligste til å kommunisere. Jeg lærte mye på dette oppholdet.
Trine Ottesen er sterkt fascinert av spedbarns evne til å oppdage verden. Hvordan de snakker til verden, ikke med. Disse oppdagelsene lå til grunn for hennes modige ferd da kreften var et faktum.
- Livet er ved siden av deg, det er rundt deg. Fortid, nåtid og fremtid. Man kan hele tiden plukke fra ulike erfaringer og skape nye relasjoner.
Veien frem til det endelige resultatet var lang. Etter å ha spurt fire ulike fotografer, havnet hun tilslutt hos Arnfinn Johnsen. Han hadde tidligere fotografert familien hennes. Arnfinn var selv syk på denne tiden. Han hadde møtt veggen med full kraft. Depresjon og søvnmangel preget livet hans.
- Jeg måtte virkelig i tenkeboksen. Dette prosjektet krevde hele meg. Jeg måtte gi alt skulle det fungere. Derfor trengte jeg litt tid.
Heldigvis ble svaret ja. Bildene som er stilt ut i dag er sterke. De er følelsesladde. De er nakne.
Arbeidet er Trine Ottesens testamentet, og dette forstod Arnfinn Johnsen.
De bytter på å prate. Innimellom må Trine stoppe opp. Følelsene blir for sterke og gråten presser på. Tårene triller både hos Trine og hos publikum. Men det gjør ingen verdens ting. Reaksjonen er ærlig og ekte, akkurat som utstillingen. Dialogen står tydelig frem som hovedingrediens i dette samarbeidet. Sammen skapte de bildene. Sammen fant de uttrykket.
- Ofte blir en pluss en mer enn to, forteller Trine engasjert.
- Jeg tror også det at vi begge var syke, bidro til en dypere forståelse. Vi ble ikke overstyrt av hodet.
Arnfinn Johnsen og Trine Ottesen foran et av bildene fra "Livsdans."
Trine Rasch-Olsen
Frank Hesjedal