<B>Når begynte du å fotografere, hvorfor og hvordan?</B>
Vi var fire kamerater som meldte oss på et fotokurs i friundervisningen når vi var 15 år gamle. Etter at det grunnleggende var lært, ble vi alle med i Moss Fotoklubb. Hvorfor? Og det skal jeg liksom huske nå 37 år etterpå? Vel, kanskje er en vanlig årsak til å begynne med dette at man har kreative lyster, og til og med evner, men ikke er noe særlig til å tegne?
<B>Hvorfor sluttet du med det?</B>
Foto var kjempegøy og tok det meste av fritiden i en 3-4 år. Spesielt etter at jeg oppdaget fargefilm og slides. Det gikk veldig bra også, til å være en kvisete tenåring; jeg vant konkurranser i bladet Fotografi, mange diplomer og pokaler fra utstillinger i utlandet og jeg vant til og med Landskonkurransen som 17 åring. Men allerede etter et par år ble fotomiljøet det var jo det samme som fotoklubbmiljøet den gangen for trangt, for fullt av du skal og du skal ikke. Det var liksom solnedganger og svingete landveier i grønt gress med 400 mm linse som var det som gjaldt, mens jeg nok hadde lyst til å utvikle meg mer, finne mer spennende måter å uttrykke meg på enn det som var lov i det miljøet. Kreativitet ble ikke akkurat applaudert. Det begynte med sandwicher (hei Leif !) som i en viss grad var godtatt, men ekstreme vidvinkelbilder var skremmende provoserende på fotoklubb ayatollaene. Når jeg begynte å skrape i emulsjonen med saks og stikke hull på filmen og tegne på den med tusj, var jeg helt ute. Etter en periode da jeg konsekvent sendte inn to bilder til konkurransene som jeg visste ville bli premiert eller antatt og to bilder som jeg likte sjøl, men som jeg visste ville bli forkastet, forsto jeg at jeg nok var i feil miljø. I tillegg begynte jeg på videre utdanning og da bare ga jeg f... i den gjengen.
Jeg hadde forresten muligheten til å bli foto trainee i Dagens Nyheter i Stockholm (etter et real time billøp krasj scoop), men var redd for ende opp som konfirmant fotograf og valgte det safe, og ble siviløkonom.
<B>Du jobbet som næringslivsleder i mange år før du rettet fokuset mot fotokunst. Sluttet du som næringsleder for å drive mer med kunst? Ble ditt valg påvirket av det faktum at digitale fotografier var blitt mer tilgjengelige?</B>
Nei, det var ikke sånn. Men i 1997 så hadde jeg lyst til å ikke ha personal og budsjettansvar lenger og gikk over i en mer prosjektbasert stilling (før jeg ble selvstendig i 2002). Siden dette ga mer fritid hadde jeg bestemt meg for å fore den kreative rotta som hele tiden gnagde i magen min ved å lære meg silketrykk/serigrafi. Imidlertid, to ting hendte da: en fyr som skulle lage en logo for meg ønsket seg Picture Publisher som betaling, og den professoren som skulle lære meg silketrykk døde. Jeg tok selvsagt kopi av PP før mannen fikk det, og når jeg med det og et 1,3 mp kamera forsto hvilke muligheter som bodde i dette, var det ingen grunn til å lære silketrykk nei! Dette var jo sjølve greia! En kombinasjon av det lille fototekniske jeg kunne, kombinert med en utrolig frihet til å lage bilder. Det var en del mer kontroll her enn det å skrape i emulsjonen med en saks, kan vel si Det største problemet den første tiden var at det var nesten umulig å få bildene ut av datamaskinen, men det har jo løst seg elegant etter hvert.
<B>Hvorfor ønsker du ikke å bli kalt fotograf?</B>
Hvis du leser mine erfaringer med fotomiljøet en 10-15 cm over her, så har du selvsagt en del av svaret, men den viktigste årsaken er egentlig at jeg mener det vil være feil å kalle mine bilder (de jeg virkelig står ved jeg tar foto også) for fotografier. Ja vel, for det meste er det digitale bildefiler tatt med fotoapparat som er råstoff for bildene gjerne flere i et bilde men 80-90 prosent av den kreative prosessen skjer jo foran datamaskinen, og nå i det siste, ved staffeliet. Jeg mener det er vår oppgave å skille mellom det tradisjonelle fotografiet selv når det er bearbeidet i datamaskin, og dette nye som stadig flere driver med. Før jeg begynte med lerret og akryl kalte jeg det for digital grafikk, så fine glissé, og nå vil visst CF at vi skal kalle det for digigrafi. Greit for meg bare det får et annet navn enn fotografi. Men hva kaller jeg de bildene som er datamanipulerte digitale collager plottet på lerret og overmalt med olje eller akryl? Jeg har ikke kommet på noe bedre enn blandingsteknikk, men å kalle det for fotografi og meg for fotograf når jeg lager sånne er i hvert fall feil.
Imidlertid bare så det er sagt jeg lager fotografier og er fotograf også (stock fotos og andre mer postkort lignende saker som jeg lager for å tjene litt penger).
En artig sak her er at til jul kommer Disney ut med en ny versjon av en gammel film som heter The shaggy DA eller noe sånt. Der har jeg dekorert et av de viktige rommene med mine fotografier. Jeg håper også at noen av hestebildene mine skal dekorere hjemmet til en narkobaron i filmversjonen av Miami Vice. Ikke mye penger, men morro, ikke sant?
<B>Som en kunstner som bruker flere forskjellige medium, hvordan planlegger du utfallet? Er ditt valg av medium diktert av det du ser for deg som det endelige resultat eller blir dette resultatet diktert av det du har foran hånden? I hvilken grad planlegger du bildene dine? </B>
Det er flere veier fram til et ferdig bilde for meg. De bildene jeg liker best å lage er de som jeg kaller historier gjerne med en god dæsj surrealisme. De forsøker jeg gjerne å skissere på forhånd for så gå ut og hente råmateriale. Det har imidlertid vist seg å være ganske vanskelig, det krever antagelig mer tid og arbeid enn det jeg har tilgjengelig. Typisk blir imidlertid disse bildene til ved at jeg ser et objekt et sted og tar det med meg hjem. Jan Halvorsen figuren eller den svevende kua er eksempler på slike. Vel hjemme finner jeg da måter å bruke den på ved å lete i arkivet etter bakgrunner eller andre settinger. De mer fotografiske bildene mine, f.eks. landskap er mer et resultat av lek foran datamaskinen det å dra i spakene i Photo Shop finne andre elementer som de kan kombineres med. Slik er det også med Former Glory serien, de gamle bilene. Den eneste serien som er planlagt på skisseblokka og deretter gjennomført er nok Beatles 4 Sale serien. The Eggman er en av mine favoritter selv om det er ganske uselgelig....
<B> Du benytter deg av både tradisjonelle og digitale medium og har lenge vært evangelist for digitale medier. Hvordan har dette påvirket retningen ditt arbeid har tatt? </B>
Det digitale mørkerommet (som man kaller det for å unngå å hisse opp de reaksjonære) har selvfølgelig påvirket arbeidet rett og slett fordi det er så mye mer som er mulig. Verktøykassa er blitt så veldig mye større og den kreative friheten blir deretter. Når du sier tradisjonelle media så går jeg ut fra at du mener akrylmalingen på lerretsbildene. Det er jo ikke annet enn en analog manipulering som får til en av de få tingene som det er vanskelig å gjenskape i datamaskinen; den litt risikofylte umiddelbarheten som gir en spesiell feel til bildene. Det meste i Photo Shop er jo så kontrollert og du har et ubegrenset antall angremuligheter. Når du imidlertid kliner maling på et lerretsplott lever du mer usikkert og du får et mer naturlig ikke så glatt uttrykk.
<B>I dag er det blitt mer og mer akseptert å manipulere bilder digitalt og flere fotokunstnere jobber bare digitalt. Hvordan tror du at dette påvirker fotokunst generelt og, enda mer viktig, hvordan ser du at dette påvirker retningen kunsten vil ta i fremtiden?</B>
Jeg har vel egentlig nettopp svart på det, men legger gjerne til at det kanskje ikke gjør så mye med fotokunsten som sådan. Jeg tror det er mer riktig å se det slik at vi skaper en ny kunstform. Vi kan la fotokunst få være fotokunst (den kan også være digital manipulert), men også kose oss med å lage en helt ny kategori. Når CFW snakker om digigrafi opplever jeg at han først og fremst snakker om en trykke/plotte prosess. Jeg håper vi også finner fram til et navn på den kunstarten som oppstår når vi gjør mer enn å retusjere og fargekorrigere et bilde, når vi lager collager, lager smått umulige bilder og legger til mye frihåndsarbeid enten det er digitalt eller analogt. Vel, det er vel egentlig ikke så innmari viktig å finne en betegnelse, man får jo håpe at det er viktigst med et godt bilde, men det kan noen ganger være vanskelig å forklare folk hva en driver med. Da hadde det vært greit å ha en allment anerkjent og forstått betegnelse. Blandingsteknikk blir litt vagt.
<B> Hva bruker du av utstyr?</B>
Når jeg får det spørsmålet så må jeg som oftest hente kameraet og lese på det. Så viktig er det. Men, mest på grunn av at bildebyråene vil ha store filer, bruker jeg nå et Fujifilm S3 Pro kamera. Bildene har jeg til nylig plottet på en Roland Hi-Fi Jet plotter. Trykkeren min har imidlertid satt den ut av drift på grunn av vanskelig vedlikehold. Nå har vi til slutt fått gode resultat på en plotter som bruker løsemiddelbasert blekk. Seiko /Océ 60 heter den visst.
<B>Mac eller PC?</B>
Mac. Hvorfor? Vel, det finnes en masse rasjonelle årsaker for det. Enklere arbeidsflyt og du merker at det er et system som er laget for bildebehandling. Men, så tror jeg også at dersom de fleste Mac brukere svarte helt ærlig, så er det litt kult også da... Det som er det viktigste ved datautstyret mitt imidlertid er at jeg bruker Wacom digitaliseringsbrett, og altså penn i stedet for mus. Det er litt av en forskjell når det gjelder kontroll og nøyaktighet.
<B>Du har begynt å eksperimentere med video, lyd og multimedia. Ser du dette som en naturlig progresjon fra statisk fotografering?</B>
Nei, egentlig ikke. Jeg ser det som en parallell eller alternativ måte å uttrykke seg på. Mange av oss som har drevet med dette noen år har vel lekt seg med flere lysbildevisere og musikk til. Nå, med digital video og enkle redigeringsprogrammer, er det nok en gang blitt mye enklere å lage ok multimedieproduksjoner. Problemet er å ha tid nok, både til å produsere og til å holde seg oppdatert på teknikken.
<B>Hvordan nærmer du deg utfordringen å fortelle en historie med bilder i bevegelse og lyd?</B>
Vel, dette er helt på begynnerstadiet for meg og jeg er langt fra avansert. Hittil har jeg faktisk begynt med musikken, jeg er glad i tekno og synes det er morsomt å illustrere denne musikken med levende bilder for å skape stemninger. Sikkert inderlig klisjéfylt det jeg har gjort til nå, men moro er det. Det foreløpige målet er å få vist en film som forfilm på kinoen i Moss..
<B>Hva er dine viktigste inspirasjonskilder?</B>Det er definitivt tradisjonelle bildekunstnere, altså malere og grafikere. Jeg er veldig glad i å gå på gallerier og museer. Selv om jeg ofte tar en tur til Horten og til Fotografiens Hus, finner jeg faktisk liten inspirasjon i tradisjonelle fotografer.
Anders Kjær, Arne Samuelsen, Magritte, Edwin Hopper det er gutter som jeg blir kreativ av. Det er ikke det at jeg ikke liker det som finnes av godt foto, men jeg synes det blir mye me too og gnaging på gamle ideer. Best liker jeg de nye som tillater seg litt nyskaping, Toini Blom, Stian Wiik og flere i den leia der.
<B>Du har hatt flere utstillinger i Norge og i utlandet. Fortell oss noe mer om dem og hvordan de ble til. </B>
Det er vel litt for mange å gå detaljert igjennom, men noen viktige:
Den aller første var på et lite galleri på Jeløya, på Røed Gård som eies av en god venn. Han kunne jo ikke si nei stakkar etter at vi hadde blitt enige om det sent på en fest. Men den var den første og viktig som sådan. Dessuten veldig viktig for selvtilliten fordi du opplevde at folk faktisk la tusenlapper på bordet for å bildene dine på veggen.
Den første store: Juleutstillingen til Soli Brug er en klassiker og en gedigen salgsmaskin. For å få plass der var det viktig å ha selgererfaring. Jeg ringte freidig til Ole Dørje som driver stedet, men han hadde ikke hørt om meg og hadde 300 + på venteliste. Likevel sendte jeg ham noen kopier og et brev der jeg argumenterte at et så tradisjonelt galleri måtte følge med i tiden, digital nyutvikling og så videre. Han kjøpte først det siste argumentet og deretter aksepterte han vel også bildene. Jeg liker ikke nå å tenke på alt det jeg viste fram den gangen, men salget var over all forventning. Ole likte vel det han også for jeg skal tilbake med større plass i desember 2006.
Den første utenlandske: På grunn av hjemmesidene mine hadde redaktøren av det største veteranbil bladet i Storbritannia fått se mine bilder av gamle biler. Han laget en flott artikkel om disse. Denne artikkelen så de som driver Haynes Motormusem i England (han med Haynes manualene som alle med gamle biler kjenner til eller burde kjenne til). I tillegg til den flotte bilsamlingen har de åpnet et galleri dedikert til Automotive Art, og dermed ble jeg invitert dit. Ikke no særlig salg, men innmari gøy for en gammelbilfrik.
Jeg har hatt flere både her og i utlandet, og for alle gjelder det at jeg har måttet selge meg inn på en eller annen måte. Det er også viktig å ha en viss progresjon når det gjelder prestisjen på galleriene. Det er en veldig menneskelig sammenheng der galleriene er veldig opptatt av hva du har gjort før hos andre. Gode utsmykningsoppdrag er også gode å ha på CV-en.
<B>Som medlem av foto.no siden mai 2000, hvordan bruker du våre websider og hva ønsker du å se mest av i fremtiden?</B>
Det er alltid morsomt og inspirerende å få kommentarer til bildene du lager, og selv om jeg har sagt mye negativt om foto/klubb)miljøet, så skal de i hvert fall ha en ting: Norsk fotoklubb miljø har en veldig god kultur og tradisjon for å gi og ta både positiv og negativ kritikk, denne er videreført på foto.no. Så, jeg bruker dotten for å høre eller se at noen mener noe om bildene mine. Enda mer viktig er det for meg å bruke sidene for å teste ut nye ideer. Når jeg begynner å nærme meg et ferdig bilde, legger jeg det ut for å se reaksjonene. Medlemmene er vel kanskje ikke de mest representative for de som skal kjøpe bildene mine (selv om jeg har solgt til flere medlemmer også) så får du i hvert fall tilbakemeldinger, og så får det være opp til deg å bedømme hva du skal ta hensyn til å hva du skal ignorere.
Når det gjelder fremtiden håper jeg å se flere bilder som skiller seg fra det tradisjonelle. Jeg forstår at nybegynnere ønsker å trene seg på å lage klisjeer, men håper at de også kan trene seg på å lage gode historier også, ikke bare vakre bilder.
<B>Fortell oss litt om bildene du har valgt å vise her.</B>
Grovt sett deler jeg bildene mine inn i tre hovedkategorier, og jeg viser eksempler på alle her; Landskap/Natur, Historier der jeg lager situasjoner i bildene som jeg håper betrakteren skal spinne videre på og Prosjekter som kan være bestillinger, som i dansebildene, eller temaer som faller utenom de to første kategoriene. Eksempler på det siste er Beatles 4 Sale og Former Glory. De jeg viser her er også eksempler på at ikke alt jeg lager er ment for galleriveggen, mye er også resultatet av ren lek på macen.
http://www.bjornland.com
tom@bjornland.com
Vi var fire kamerater som meldte oss på et fotokurs i friundervisningen når vi var 15 år gamle. Etter at det grunnleggende var lært, ble vi alle med i Moss Fotoklubb. Hvorfor? Og det skal jeg liksom huske nå 37 år etterpå? Vel, kanskje er en vanlig årsak til å begynne med dette at man har kreative lyster, og til og med evner, men ikke er noe særlig til å tegne?
<B>Hvorfor sluttet du med det?</B>
Foto var kjempegøy og tok det meste av fritiden i en 3-4 år. Spesielt etter at jeg oppdaget fargefilm og slides. Det gikk veldig bra også, til å være en kvisete tenåring; jeg vant konkurranser i bladet Fotografi, mange diplomer og pokaler fra utstillinger i utlandet og jeg vant til og med Landskonkurransen som 17 åring. Men allerede etter et par år ble fotomiljøet det var jo det samme som fotoklubbmiljøet den gangen for trangt, for fullt av du skal og du skal ikke. Det var liksom solnedganger og svingete landveier i grønt gress med 400 mm linse som var det som gjaldt, mens jeg nok hadde lyst til å utvikle meg mer, finne mer spennende måter å uttrykke meg på enn det som var lov i det miljøet. Kreativitet ble ikke akkurat applaudert. Det begynte med sandwicher (hei Leif !) som i en viss grad var godtatt, men ekstreme vidvinkelbilder var skremmende provoserende på fotoklubb ayatollaene. Når jeg begynte å skrape i emulsjonen med saks og stikke hull på filmen og tegne på den med tusj, var jeg helt ute. Etter en periode da jeg konsekvent sendte inn to bilder til konkurransene som jeg visste ville bli premiert eller antatt og to bilder som jeg likte sjøl, men som jeg visste ville bli forkastet, forsto jeg at jeg nok var i feil miljø. I tillegg begynte jeg på videre utdanning og da bare ga jeg f... i den gjengen.
Jeg hadde forresten muligheten til å bli foto trainee i Dagens Nyheter i Stockholm (etter et real time billøp krasj scoop), men var redd for ende opp som konfirmant fotograf og valgte det safe, og ble siviløkonom.
<B>Du jobbet som næringslivsleder i mange år før du rettet fokuset mot fotokunst. Sluttet du som næringsleder for å drive mer med kunst? Ble ditt valg påvirket av det faktum at digitale fotografier var blitt mer tilgjengelige?</B>
Nei, det var ikke sånn. Men i 1997 så hadde jeg lyst til å ikke ha personal og budsjettansvar lenger og gikk over i en mer prosjektbasert stilling (før jeg ble selvstendig i 2002). Siden dette ga mer fritid hadde jeg bestemt meg for å fore den kreative rotta som hele tiden gnagde i magen min ved å lære meg silketrykk/serigrafi. Imidlertid, to ting hendte da: en fyr som skulle lage en logo for meg ønsket seg Picture Publisher som betaling, og den professoren som skulle lære meg silketrykk døde. Jeg tok selvsagt kopi av PP før mannen fikk det, og når jeg med det og et 1,3 mp kamera forsto hvilke muligheter som bodde i dette, var det ingen grunn til å lære silketrykk nei! Dette var jo sjølve greia! En kombinasjon av det lille fototekniske jeg kunne, kombinert med en utrolig frihet til å lage bilder. Det var en del mer kontroll her enn det å skrape i emulsjonen med en saks, kan vel si Det største problemet den første tiden var at det var nesten umulig å få bildene ut av datamaskinen, men det har jo løst seg elegant etter hvert.
<B>Hvorfor ønsker du ikke å bli kalt fotograf?</B>
Hvis du leser mine erfaringer med fotomiljøet en 10-15 cm over her, så har du selvsagt en del av svaret, men den viktigste årsaken er egentlig at jeg mener det vil være feil å kalle mine bilder (de jeg virkelig står ved jeg tar foto også) for fotografier. Ja vel, for det meste er det digitale bildefiler tatt med fotoapparat som er råstoff for bildene gjerne flere i et bilde men 80-90 prosent av den kreative prosessen skjer jo foran datamaskinen, og nå i det siste, ved staffeliet. Jeg mener det er vår oppgave å skille mellom det tradisjonelle fotografiet selv når det er bearbeidet i datamaskin, og dette nye som stadig flere driver med. Før jeg begynte med lerret og akryl kalte jeg det for digital grafikk, så fine glissé, og nå vil visst CF at vi skal kalle det for digigrafi. Greit for meg bare det får et annet navn enn fotografi. Men hva kaller jeg de bildene som er datamanipulerte digitale collager plottet på lerret og overmalt med olje eller akryl? Jeg har ikke kommet på noe bedre enn blandingsteknikk, men å kalle det for fotografi og meg for fotograf når jeg lager sånne er i hvert fall feil.
Imidlertid bare så det er sagt jeg lager fotografier og er fotograf også (stock fotos og andre mer postkort lignende saker som jeg lager for å tjene litt penger).
En artig sak her er at til jul kommer Disney ut med en ny versjon av en gammel film som heter The shaggy DA eller noe sånt. Der har jeg dekorert et av de viktige rommene med mine fotografier. Jeg håper også at noen av hestebildene mine skal dekorere hjemmet til en narkobaron i filmversjonen av Miami Vice. Ikke mye penger, men morro, ikke sant?
<B>Som en kunstner som bruker flere forskjellige medium, hvordan planlegger du utfallet? Er ditt valg av medium diktert av det du ser for deg som det endelige resultat eller blir dette resultatet diktert av det du har foran hånden? I hvilken grad planlegger du bildene dine? </B>
Det er flere veier fram til et ferdig bilde for meg. De bildene jeg liker best å lage er de som jeg kaller historier gjerne med en god dæsj surrealisme. De forsøker jeg gjerne å skissere på forhånd for så gå ut og hente råmateriale. Det har imidlertid vist seg å være ganske vanskelig, det krever antagelig mer tid og arbeid enn det jeg har tilgjengelig. Typisk blir imidlertid disse bildene til ved at jeg ser et objekt et sted og tar det med meg hjem. Jan Halvorsen figuren eller den svevende kua er eksempler på slike. Vel hjemme finner jeg da måter å bruke den på ved å lete i arkivet etter bakgrunner eller andre settinger. De mer fotografiske bildene mine, f.eks. landskap er mer et resultat av lek foran datamaskinen det å dra i spakene i Photo Shop finne andre elementer som de kan kombineres med. Slik er det også med Former Glory serien, de gamle bilene. Den eneste serien som er planlagt på skisseblokka og deretter gjennomført er nok Beatles 4 Sale serien. The Eggman er en av mine favoritter selv om det er ganske uselgelig....
<B> Du benytter deg av både tradisjonelle og digitale medium og har lenge vært evangelist for digitale medier. Hvordan har dette påvirket retningen ditt arbeid har tatt? </B>
Det digitale mørkerommet (som man kaller det for å unngå å hisse opp de reaksjonære) har selvfølgelig påvirket arbeidet rett og slett fordi det er så mye mer som er mulig. Verktøykassa er blitt så veldig mye større og den kreative friheten blir deretter. Når du sier tradisjonelle media så går jeg ut fra at du mener akrylmalingen på lerretsbildene. Det er jo ikke annet enn en analog manipulering som får til en av de få tingene som det er vanskelig å gjenskape i datamaskinen; den litt risikofylte umiddelbarheten som gir en spesiell feel til bildene. Det meste i Photo Shop er jo så kontrollert og du har et ubegrenset antall angremuligheter. Når du imidlertid kliner maling på et lerretsplott lever du mer usikkert og du får et mer naturlig ikke så glatt uttrykk.
<B>I dag er det blitt mer og mer akseptert å manipulere bilder digitalt og flere fotokunstnere jobber bare digitalt. Hvordan tror du at dette påvirker fotokunst generelt og, enda mer viktig, hvordan ser du at dette påvirker retningen kunsten vil ta i fremtiden?</B>
Jeg har vel egentlig nettopp svart på det, men legger gjerne til at det kanskje ikke gjør så mye med fotokunsten som sådan. Jeg tror det er mer riktig å se det slik at vi skaper en ny kunstform. Vi kan la fotokunst få være fotokunst (den kan også være digital manipulert), men også kose oss med å lage en helt ny kategori. Når CFW snakker om digigrafi opplever jeg at han først og fremst snakker om en trykke/plotte prosess. Jeg håper vi også finner fram til et navn på den kunstarten som oppstår når vi gjør mer enn å retusjere og fargekorrigere et bilde, når vi lager collager, lager smått umulige bilder og legger til mye frihåndsarbeid enten det er digitalt eller analogt. Vel, det er vel egentlig ikke så innmari viktig å finne en betegnelse, man får jo håpe at det er viktigst med et godt bilde, men det kan noen ganger være vanskelig å forklare folk hva en driver med. Da hadde det vært greit å ha en allment anerkjent og forstått betegnelse. Blandingsteknikk blir litt vagt.
<B> Hva bruker du av utstyr?</B>
Når jeg får det spørsmålet så må jeg som oftest hente kameraet og lese på det. Så viktig er det. Men, mest på grunn av at bildebyråene vil ha store filer, bruker jeg nå et Fujifilm S3 Pro kamera. Bildene har jeg til nylig plottet på en Roland Hi-Fi Jet plotter. Trykkeren min har imidlertid satt den ut av drift på grunn av vanskelig vedlikehold. Nå har vi til slutt fått gode resultat på en plotter som bruker løsemiddelbasert blekk. Seiko /Océ 60 heter den visst.
<B>Mac eller PC?</B>
Mac. Hvorfor? Vel, det finnes en masse rasjonelle årsaker for det. Enklere arbeidsflyt og du merker at det er et system som er laget for bildebehandling. Men, så tror jeg også at dersom de fleste Mac brukere svarte helt ærlig, så er det litt kult også da... Det som er det viktigste ved datautstyret mitt imidlertid er at jeg bruker Wacom digitaliseringsbrett, og altså penn i stedet for mus. Det er litt av en forskjell når det gjelder kontroll og nøyaktighet.
<B>Du har begynt å eksperimentere med video, lyd og multimedia. Ser du dette som en naturlig progresjon fra statisk fotografering?</B>
Nei, egentlig ikke. Jeg ser det som en parallell eller alternativ måte å uttrykke seg på. Mange av oss som har drevet med dette noen år har vel lekt seg med flere lysbildevisere og musikk til. Nå, med digital video og enkle redigeringsprogrammer, er det nok en gang blitt mye enklere å lage ok multimedieproduksjoner. Problemet er å ha tid nok, både til å produsere og til å holde seg oppdatert på teknikken.
<B>Hvordan nærmer du deg utfordringen å fortelle en historie med bilder i bevegelse og lyd?</B>
Vel, dette er helt på begynnerstadiet for meg og jeg er langt fra avansert. Hittil har jeg faktisk begynt med musikken, jeg er glad i tekno og synes det er morsomt å illustrere denne musikken med levende bilder for å skape stemninger. Sikkert inderlig klisjéfylt det jeg har gjort til nå, men moro er det. Det foreløpige målet er å få vist en film som forfilm på kinoen i Moss..
<B>Hva er dine viktigste inspirasjonskilder?</B>Det er definitivt tradisjonelle bildekunstnere, altså malere og grafikere. Jeg er veldig glad i å gå på gallerier og museer. Selv om jeg ofte tar en tur til Horten og til Fotografiens Hus, finner jeg faktisk liten inspirasjon i tradisjonelle fotografer.
Anders Kjær, Arne Samuelsen, Magritte, Edwin Hopper det er gutter som jeg blir kreativ av. Det er ikke det at jeg ikke liker det som finnes av godt foto, men jeg synes det blir mye me too og gnaging på gamle ideer. Best liker jeg de nye som tillater seg litt nyskaping, Toini Blom, Stian Wiik og flere i den leia der.
<B>Du har hatt flere utstillinger i Norge og i utlandet. Fortell oss noe mer om dem og hvordan de ble til. </B>
Det er vel litt for mange å gå detaljert igjennom, men noen viktige:
Den aller første var på et lite galleri på Jeløya, på Røed Gård som eies av en god venn. Han kunne jo ikke si nei stakkar etter at vi hadde blitt enige om det sent på en fest. Men den var den første og viktig som sådan. Dessuten veldig viktig for selvtilliten fordi du opplevde at folk faktisk la tusenlapper på bordet for å bildene dine på veggen.
Den første store: Juleutstillingen til Soli Brug er en klassiker og en gedigen salgsmaskin. For å få plass der var det viktig å ha selgererfaring. Jeg ringte freidig til Ole Dørje som driver stedet, men han hadde ikke hørt om meg og hadde 300 + på venteliste. Likevel sendte jeg ham noen kopier og et brev der jeg argumenterte at et så tradisjonelt galleri måtte følge med i tiden, digital nyutvikling og så videre. Han kjøpte først det siste argumentet og deretter aksepterte han vel også bildene. Jeg liker ikke nå å tenke på alt det jeg viste fram den gangen, men salget var over all forventning. Ole likte vel det han også for jeg skal tilbake med større plass i desember 2006.
Den første utenlandske: På grunn av hjemmesidene mine hadde redaktøren av det største veteranbil bladet i Storbritannia fått se mine bilder av gamle biler. Han laget en flott artikkel om disse. Denne artikkelen så de som driver Haynes Motormusem i England (han med Haynes manualene som alle med gamle biler kjenner til eller burde kjenne til). I tillegg til den flotte bilsamlingen har de åpnet et galleri dedikert til Automotive Art, og dermed ble jeg invitert dit. Ikke no særlig salg, men innmari gøy for en gammelbilfrik.
Jeg har hatt flere både her og i utlandet, og for alle gjelder det at jeg har måttet selge meg inn på en eller annen måte. Det er også viktig å ha en viss progresjon når det gjelder prestisjen på galleriene. Det er en veldig menneskelig sammenheng der galleriene er veldig opptatt av hva du har gjort før hos andre. Gode utsmykningsoppdrag er også gode å ha på CV-en.
<B>Som medlem av foto.no siden mai 2000, hvordan bruker du våre websider og hva ønsker du å se mest av i fremtiden?</B>
Det er alltid morsomt og inspirerende å få kommentarer til bildene du lager, og selv om jeg har sagt mye negativt om foto/klubb)miljøet, så skal de i hvert fall ha en ting: Norsk fotoklubb miljø har en veldig god kultur og tradisjon for å gi og ta både positiv og negativ kritikk, denne er videreført på foto.no. Så, jeg bruker dotten for å høre eller se at noen mener noe om bildene mine. Enda mer viktig er det for meg å bruke sidene for å teste ut nye ideer. Når jeg begynner å nærme meg et ferdig bilde, legger jeg det ut for å se reaksjonene. Medlemmene er vel kanskje ikke de mest representative for de som skal kjøpe bildene mine (selv om jeg har solgt til flere medlemmer også) så får du i hvert fall tilbakemeldinger, og så får det være opp til deg å bedømme hva du skal ta hensyn til å hva du skal ignorere.
Når det gjelder fremtiden håper jeg å se flere bilder som skiller seg fra det tradisjonelle. Jeg forstår at nybegynnere ønsker å trene seg på å lage klisjeer, men håper at de også kan trene seg på å lage gode historier også, ikke bare vakre bilder.
<B>Fortell oss litt om bildene du har valgt å vise her.</B>
Grovt sett deler jeg bildene mine inn i tre hovedkategorier, og jeg viser eksempler på alle her; Landskap/Natur, Historier der jeg lager situasjoner i bildene som jeg håper betrakteren skal spinne videre på og Prosjekter som kan være bestillinger, som i dansebildene, eller temaer som faller utenom de to første kategoriene. Eksempler på det siste er Beatles 4 Sale og Former Glory. De jeg viser her er også eksempler på at ikke alt jeg lager er ment for galleriveggen, mye er også resultatet av ren lek på macen.
http://www.bjornland.com
tom@bjornland.com
© Tom Bjørnland
© Tom Bjørnland
© Tom Bjørnland
© Tom Bjørnland
© Tom Bjørnland
© Tom Bjørnland
© Tom Bjørnland
© Tom Bjørnland
© Tom Bjørnland
© Tom Bjørnland
© Tom Bjørnland
© Tom Bjørnland
© Tom Bjørnland
© Tom Bjørnland
© Tom Bjørnland
© Tom Bjørnland
© Tom Bjørnland
© Tom Bjørnland
© Tom Bjørnland
© Tom Bjørnland
