<B>Du studerte egentlig Biologi, men nesten umiddelbart etter at du var ferdig med utdannelsen begynte du som proff fotograf. Var dette en naturlig utvidelse av jobben din? Hvordan var overgangen med de tekniske utfordringene?</B>
Jeg har fotografert siden jeg var 11 år, og finansierte mine biologistudier ved å skrive og fotografere. Når jeg så var ferdig med studiene fortsatte selvsagt fotograferingen. Jeg fikk en halvtids jobb som fagkonsulent i WWF Verdens Naturfond og brukte den andre halvparten til å jobbe som naturfotograf og skribent. Det var en ypperlig kombinasjon. Så på en måte var fotovirksomhet en naturlig utvidelse av biologi- og naturinteressen. Det var ingen spesielle tekniske utfordringer siden jeg hadde fotografert i mange år allerede.
<B>Å være flink naturfotograf krever oftest mer en bare bra fototeknikk. Man er ofte veldig personlig involvert i det man fotograferer. Har du noen yndlingsprosjekter du er involvert i?</B>
Det meste av det jeg driver med, kan sies å være yndlingsprosjekter. Dette fordi jeg definerer selv hva jeg vil jobbe med. En portrettfotograf styres av sine kunder ja, han må jo fotografere alle som ber om det. En reklamefotograf tar oppdrag for kommersielle aktører - og en pressefotograf må fotografere det redaktøren ønsker. Det er veldig sjelden at noen kommer til meg og spør om jeg vil fotografere det og det. Derfor kan jeg gjøre akkurat som jeg vil. Jeg kan ligge ei uke på tiurleik om våren jeg kan dra på fototur til Island eller Sør-Amerika. Innsalg av stoff skjer når jeg kommer tilbake og vet hva jeg har fått. Noen ganger blir man så fascinert av det man opplever at man kommer tilbake gang på gang. Da oppstår ønske om å lage ei bok om akkurat dette temaet. Det var først etter mange besøk i Afrika at jeg fant på at jeg kunne lage ei bok derfra. Akkurat nå er jeg veldig fascinert av Sør-Amerika. Et fantastisk kontinent med utrolig variasjon og tanken er at dette skal bli bok. Men først i år 2010. Jeg jobber langsiktig.
Et annet yndlingsprosjekt er Antarktis. Jeg har vært der nede flere ganger med båt både fra Sør-Amerika og Australia, og planen er å lage ei bok også derfra.
<B>Du er en av Norges mest publiserte fotografer med mange bøker bak deg og redaksjonelle jobber for flere tidskrifter. Hvordan fordeler du jobben mellom å være fotograf og det å være skribent/redaktør? </B>
Jeg planlegger hva jeg skal fotografere. Så drar jeg ut i korte perioder og tar de bildene jeg trenger. Så setter jeg meg på kontoret og bearbeider stoffet. Og stoffet kan brukes på flere måter. Jeg legger inn mine bilder i Samfoto (www.samfoto.no) hvor jeg er medlem, jeg skriver artikler for ulike magasiner og tidsskrifter og jeg bruker bildene i bøker. Det gjelder å ha stort bruksområde for de bildene man tar.
Tidsmessig fordeling mellom skribentlivet og fotolivet har jeg ikke sett så nøye på, men overgangen til den digitale verden har ført til mer kontorarbeid. Fotografen må nå selv fremkalle sine bilder (dvs. råbildene), og de skal behandles i photoshop og tekstes. Kontorarbeidet tar mer tid enn fotograferingen ute selv om man skulle ønsket at det var motsatt.
Som redaktør for WWF Norges magasin Verdens Natur er jeg ansvarlig for fire utgivelser i året, så det legger ikke beslag på så veldig mye tid i løpet av året.
<B>Å jobbe med både fotografering og som skribent har sine utfordringer, har du en oppskrift på hvordan du går frem? Bestemmer bildene det redaksjonelle innholdet eller er det bildene som bestemmer oppdraget?</B>
Bildene bestemmer veldig ofte det redaksjonelle innholdet i de artiklene jeg leverer. Når jeg jobber med dokumentariske bokprosjekter har jeg imidlertid en lang smørbrødliste på motiver som må være med. Da kan gjerne teksten være skrevet på forhånd.
<B>Ditt bokprosjekt om Afrika har vært kjempesuksess med utgaver i norsk, svensk, engelsk og snart spansk. Hvorfor tror du den har solgt så bra?</B>
Bokprosjektet Det ville Afrika har solgt i et opplag på rundt 35 000. Det er kanskje rekord for en norsk-produsert naturbok. Jeg hadde aldri trodd at en bok om afrikansk natur skulle klare å selge i så stort opplag, men forklaringen ligger kanskje litt i to heldige omstendigheter. Det norske forlaget er meget dyktig på direktesalg, og i Sverige ble boka valgt som Årets pandabok av WWF Världsnaturfonden med forord av svenske-kongen. Mens den norske WWF-avdelingen bare har noen få tusen medlemmer, har den svenske avdelingen rundt 100 000 medlemmer. Årets pandabok gikk derfor ut i 14 000 eksemplarer til deres medlemmer. Det var for øvrig første gangen at Årets Panda-bok gikk til en ikke-svensk forfatter.
Selv om det er utrolig mange Afrika-bøker på markedet, er denne Afrika-boka annerledes. Den viser ikke bare de klassiske savannebildene, men tar for seg variasjonen i afrikansk natur med ørken og fjell, skoger, savanne, elver og vann. Bildene til boka er tatt i 8 ulike land.
<B>Du har reist verden rundt og fotografert alt mulig av dyreliv. Har du noen dyr du er mest glad i å fotografere?</B>
De fleste artene er spennende på hver sin måte. Skal jeg likevel trekke frem noen arter, så må det bli pingviner. De er utrolig morsomme der de vagger seg framover over isen. Av verdens 17 pingvinarter er keiserpingvinene noe av det mest fascinerende jeg har hatt i søkeren. Dette er jordas mest ekstreme skapning. Den legger egg midtvinters, og jeg føler meg utrolig privilegert over å ha opplevd denne arten på hekkeplassene langt inne i drivisen i Rosshavet på australsk sektor av Antarktis.
Her hjemme elsker jeg å fotografere på tiurleik, og jeg liker veldig godt sjøfugler og vadefugler. Det siste har nok sin forklaring at jeg tok mitt hovedfag på arten dobbeltbekkasin. Dessuten er det stor stas når kongeørna poserer foran kamera på ti meters hold.
I Afrika er de store kattedyrene selvsagte favoritter spesielt geparden. Jeg må også nevne fjellgorillaene selv om det nå er 19 år siden jeg fotograferte dem. Et høydepunkt både som menneske og fotograf!
Men listen kan gjøres mye lenger: Tiger i India, arapapegøyer i Amazonas, albatrosser i Sørishavet, pandaer i Kina, hvalross på Svalbard osv.
<B>Gjennom dine forskjellige jobber er du en naturambassadør. Bruker du bildene dine som en måte å gjøre folk oppmerksom på naturen. Er det din hensikt noen ganger?</B>
Jeg ser på meg selv som en naturambassadør. Jeg ønsker å bruke bildene til å fremme interesse for natur og naturvern. Jeg har alltid vært naturverner i sjel og sinn.
<B>Du har jobbet i mange roller for WWF i både Norge og utlandet, fortell oss litt om dine erfaringer. Synes du vi er like flinke til å ta vare på naturen som vi liker å tro i Norge? </B>
Tiden i WWF lærte meg veldig mye. Hadde jeg bare ikke vært så veldig fotointeressert hadde jeg jobbet der på heltid med ansvar for internasjonale naturvernprosjekter. Jeg var med på å sette i gang naturvernprosjekter på Madagaskar, i Indonesia, på Borneo og i Kina. Dette har gitt meg viktige perspektiver.
Når du spør om jeg synes vi er flinke til å ta vare på naturen i Norge, så vil jeg si NEI!
Jeg synes det er vanvittig at den norske miljøvernministeren gir klarsignal til å skyte bort en familiegruppe av ulv når vi har 3 grupper i landet. Når det i tillegg ble det skutt feil dyr, klarte man å ødelegge/splitte to av de tre helnorske gruppene. Er dette verdig naturforvaltning av en nasjon som har penger så det holder i oljefondet? At sauen skal bestemme hva slags fauna vi skal i Norge, synes jeg er hinsides all fornuft.
Og at vi klarer å verne mer av barskogene våre er også utrolig. Vi snakker og snakker, men klarer ikke å sikre de biologiske verdiene. Vi er riktignok gode til å opprette nasjonalparker, men vær klar over at de fleste nasjonalparkene legges i uproduktive områder hvor det er liten konflikt. Med en gang man må tråkke noen på tærne, blir saken mye, mye verre.
Jeg var nylig i Kenya, og det er interessant at masaiene bor sammen med noen tusen løver uten at de har noe ønske om å utrydde løvene. Norske bønder bor sammen med 20 ulver og vil bli kvitt alle sammen! For meg er det et tankekors.
<B>Hva slags utstyr har du med deg i felten, og hvilken del av utstyret ditt kunne du ikke klart deg uten? Hvordan har utviklingene i digitale fotografering endret moten du jobber på?</B>
Kjører jeg bil, har jeg med alt jeg har. Skal jeg på fottur, må jeg være selektiv. Fotograferer jeg dyr bruker jeg 300/2.8 og 500/4. Er man bare ute etter landskap blir det lettere utrustning. Men det gjelder å være forberedt, for det kan jo alltid dukke opp et dyr eller en fugl. Og det hjelper det lite at den store linsa ligger i bilen.
Den digitale hverdagen har selvsagt endret ting og tang. Man er redd for å gå tom for kort og man er helt tiden bekymret for strømtilførselen. Bærbar datamaskin har blitt en del av utrustningen. Det digitale har selvsagt kjempestore fordeler ved at man ser resultatet umiddelbart, men det krever også en del tid med klargjøring i felt.
Etter en fotodag ved Hornborgasjøen tidligere i år, måtte jeg sitte flere timer i bilen for å laste bilder og lade batterier. Tidligere var jo kvelden fri når filmene lå der eksponerte, men nå må det jobbes for å være klar til neste dag.
Det er ikke så gøy å være på tur med en digital fotokompis som bruker hele kvelden på å sitte foran datamaskinen.
<B>Har du en spesiell jobb eller et bilde som du er ekstra stolt av og kanskje har fått en større betydning enn du først hadde tenkt?</B>
Jeg er veldig glad for å ha bidratt til å gjøre urskogsområdet Trillemarka i Sigdal kjent for allmennheten. For noen år siden ble jeg invitert av Naturvernforbundet til å skrive en artikkel om dette verneverdige området, og det var starten på en rekke artikler. Jeg hadde artikler på trykk i Vi Menn, Villmarksliv, Natur og Miljø, Fjell og Vidde og i flere bøker i tillegg til at jeg ble intervjuet som fotograf i et dokumentarprogram i NRK om dette området. Som leder i Norske Naturfotografer arrangerte jeg også en helgetur til området, og medlemmenes bilder ble brukt til en vandreutstilling om Trillemarka. Nylig ble området fredet som naturreservat, og nå pågår arbeidet for å utvide reservatet. Det er veldig gøy når artikler og bilder kan brukes til et så viktig formål.
<B>Mange av leserne våre er veldig aktive naturfotografer. Har du noen råd til dem som vil ta overgangen fra å være naturinteressert til å være aktiv naturfotograf og forsøke å leve av det?</B>
Det er veldig vanskelig å leve av naturbilder. Det er kanskje bare rundt 20 stykker i landet som greier det. Hvis det er noen som har lyst til å prøve seg på dette som levevei, så er mine råd følgende:
<UL>
<LI>Lær deg å skrive. Naturbilder selges lettere med artikler/tekster.
<LI>Vær frampå. Du må markedsføre deg selv. Den som ikke er bygd for dette, kan bare glemme hele greia.
<LI>Bruk ti år på å skaffe deg et mangfoldig arkiv. Allsidighet kombinert med kvalitet - gjør at noen kan leve på dette.
<LI>Vær annerledes. Hvis du bare reiser rundt og gjør akkurat det samme som andre fotografer har gjort de siste 20 årene, kommer du ingen vei. Det er nok av pene Dørål-bilder i omløp. Se bare på foto.no.
<LI>Dessuten: Lær av andre. Studer bilder og les bøker. Både norske og utenlandske. Det er viktig at du har en referanseramme for det du gjør. Uten å være orientert om hva andre har gjort, er det vanskelig å vite hvor man ligger an i løypa.
<LI>Skaff deg spesialkunnskaper. Skal man drive med natur og ikke minst dyr og fugler gjelder det å ha en god porsjon med naturkunnskap i bunn.
<LI>Foreningen Biofoto er imidlertid et ypperlig sted å søke til. Der treffer du likesinnede og noen av dem går nok med spirer om å gjøre dette til levevei.
</UL>
Jeg pleier å si at det tok meg 20 år før jeg torde å leve av dette på heltid. Men er du ungkar - uten lån, dame og unger - så er jo det hele selvsagt mye enklere
<B>Av alle bøkene dine kan du nevne 3 stk som best representerer deg som naturfotograf og fortelle oss kort om dem?</B>
<B>Det ville Afrika</B> viser variasjonen i min fotografering med både landskap, nære portretter, stemninger, atferd, panoreringer på lange lukkertider osv. osv. En veldig morsom bok å lage.
<B>Naturperler i Buskerud</B> ga jeg ut på eget forlag sammen med Tom Helgesen fra Drammen. Forlaget heter for øvrig Tom & Tom. Dette er en bok som tar for seg alle naturattraksjonene i Buskerud og som gikk i 10 000 eksemplarer. Opplegget på boka ga ikke rom for så mange fotografiske krumsprings, men slik er det med de fleste bokprosjekter. Det er stram regi.
<B>Kulturperler i Buskerud</B> ga vi også ut på eget forlag, og her ble det annen type fotografering enn det jeg er vant til. Mye gamle hus. Moro å gjøre, men sugen på natur igjen når boka var ferdig. Solgte i 7000 første høsten.
Jeg har fotografert siden jeg var 11 år, og finansierte mine biologistudier ved å skrive og fotografere. Når jeg så var ferdig med studiene fortsatte selvsagt fotograferingen. Jeg fikk en halvtids jobb som fagkonsulent i WWF Verdens Naturfond og brukte den andre halvparten til å jobbe som naturfotograf og skribent. Det var en ypperlig kombinasjon. Så på en måte var fotovirksomhet en naturlig utvidelse av biologi- og naturinteressen. Det var ingen spesielle tekniske utfordringer siden jeg hadde fotografert i mange år allerede.
<B>Å være flink naturfotograf krever oftest mer en bare bra fototeknikk. Man er ofte veldig personlig involvert i det man fotograferer. Har du noen yndlingsprosjekter du er involvert i?</B>
Det meste av det jeg driver med, kan sies å være yndlingsprosjekter. Dette fordi jeg definerer selv hva jeg vil jobbe med. En portrettfotograf styres av sine kunder ja, han må jo fotografere alle som ber om det. En reklamefotograf tar oppdrag for kommersielle aktører - og en pressefotograf må fotografere det redaktøren ønsker. Det er veldig sjelden at noen kommer til meg og spør om jeg vil fotografere det og det. Derfor kan jeg gjøre akkurat som jeg vil. Jeg kan ligge ei uke på tiurleik om våren jeg kan dra på fototur til Island eller Sør-Amerika. Innsalg av stoff skjer når jeg kommer tilbake og vet hva jeg har fått. Noen ganger blir man så fascinert av det man opplever at man kommer tilbake gang på gang. Da oppstår ønske om å lage ei bok om akkurat dette temaet. Det var først etter mange besøk i Afrika at jeg fant på at jeg kunne lage ei bok derfra. Akkurat nå er jeg veldig fascinert av Sør-Amerika. Et fantastisk kontinent med utrolig variasjon og tanken er at dette skal bli bok. Men først i år 2010. Jeg jobber langsiktig.
Et annet yndlingsprosjekt er Antarktis. Jeg har vært der nede flere ganger med båt både fra Sør-Amerika og Australia, og planen er å lage ei bok også derfra.
<B>Du er en av Norges mest publiserte fotografer med mange bøker bak deg og redaksjonelle jobber for flere tidskrifter. Hvordan fordeler du jobben mellom å være fotograf og det å være skribent/redaktør? </B>
Jeg planlegger hva jeg skal fotografere. Så drar jeg ut i korte perioder og tar de bildene jeg trenger. Så setter jeg meg på kontoret og bearbeider stoffet. Og stoffet kan brukes på flere måter. Jeg legger inn mine bilder i Samfoto (www.samfoto.no) hvor jeg er medlem, jeg skriver artikler for ulike magasiner og tidsskrifter og jeg bruker bildene i bøker. Det gjelder å ha stort bruksområde for de bildene man tar.
Tidsmessig fordeling mellom skribentlivet og fotolivet har jeg ikke sett så nøye på, men overgangen til den digitale verden har ført til mer kontorarbeid. Fotografen må nå selv fremkalle sine bilder (dvs. råbildene), og de skal behandles i photoshop og tekstes. Kontorarbeidet tar mer tid enn fotograferingen ute selv om man skulle ønsket at det var motsatt.
Som redaktør for WWF Norges magasin Verdens Natur er jeg ansvarlig for fire utgivelser i året, så det legger ikke beslag på så veldig mye tid i løpet av året.
<B>Å jobbe med både fotografering og som skribent har sine utfordringer, har du en oppskrift på hvordan du går frem? Bestemmer bildene det redaksjonelle innholdet eller er det bildene som bestemmer oppdraget?</B>
Bildene bestemmer veldig ofte det redaksjonelle innholdet i de artiklene jeg leverer. Når jeg jobber med dokumentariske bokprosjekter har jeg imidlertid en lang smørbrødliste på motiver som må være med. Da kan gjerne teksten være skrevet på forhånd.
<B>Ditt bokprosjekt om Afrika har vært kjempesuksess med utgaver i norsk, svensk, engelsk og snart spansk. Hvorfor tror du den har solgt så bra?</B>
Bokprosjektet Det ville Afrika har solgt i et opplag på rundt 35 000. Det er kanskje rekord for en norsk-produsert naturbok. Jeg hadde aldri trodd at en bok om afrikansk natur skulle klare å selge i så stort opplag, men forklaringen ligger kanskje litt i to heldige omstendigheter. Det norske forlaget er meget dyktig på direktesalg, og i Sverige ble boka valgt som Årets pandabok av WWF Världsnaturfonden med forord av svenske-kongen. Mens den norske WWF-avdelingen bare har noen få tusen medlemmer, har den svenske avdelingen rundt 100 000 medlemmer. Årets pandabok gikk derfor ut i 14 000 eksemplarer til deres medlemmer. Det var for øvrig første gangen at Årets Panda-bok gikk til en ikke-svensk forfatter.
Selv om det er utrolig mange Afrika-bøker på markedet, er denne Afrika-boka annerledes. Den viser ikke bare de klassiske savannebildene, men tar for seg variasjonen i afrikansk natur med ørken og fjell, skoger, savanne, elver og vann. Bildene til boka er tatt i 8 ulike land.
<B>Du har reist verden rundt og fotografert alt mulig av dyreliv. Har du noen dyr du er mest glad i å fotografere?</B>
De fleste artene er spennende på hver sin måte. Skal jeg likevel trekke frem noen arter, så må det bli pingviner. De er utrolig morsomme der de vagger seg framover over isen. Av verdens 17 pingvinarter er keiserpingvinene noe av det mest fascinerende jeg har hatt i søkeren. Dette er jordas mest ekstreme skapning. Den legger egg midtvinters, og jeg føler meg utrolig privilegert over å ha opplevd denne arten på hekkeplassene langt inne i drivisen i Rosshavet på australsk sektor av Antarktis.
Her hjemme elsker jeg å fotografere på tiurleik, og jeg liker veldig godt sjøfugler og vadefugler. Det siste har nok sin forklaring at jeg tok mitt hovedfag på arten dobbeltbekkasin. Dessuten er det stor stas når kongeørna poserer foran kamera på ti meters hold.
I Afrika er de store kattedyrene selvsagte favoritter spesielt geparden. Jeg må også nevne fjellgorillaene selv om det nå er 19 år siden jeg fotograferte dem. Et høydepunkt både som menneske og fotograf!
Men listen kan gjøres mye lenger: Tiger i India, arapapegøyer i Amazonas, albatrosser i Sørishavet, pandaer i Kina, hvalross på Svalbard osv.
<B>Gjennom dine forskjellige jobber er du en naturambassadør. Bruker du bildene dine som en måte å gjøre folk oppmerksom på naturen. Er det din hensikt noen ganger?</B>
Jeg ser på meg selv som en naturambassadør. Jeg ønsker å bruke bildene til å fremme interesse for natur og naturvern. Jeg har alltid vært naturverner i sjel og sinn.
<B>Du har jobbet i mange roller for WWF i både Norge og utlandet, fortell oss litt om dine erfaringer. Synes du vi er like flinke til å ta vare på naturen som vi liker å tro i Norge? </B>
Tiden i WWF lærte meg veldig mye. Hadde jeg bare ikke vært så veldig fotointeressert hadde jeg jobbet der på heltid med ansvar for internasjonale naturvernprosjekter. Jeg var med på å sette i gang naturvernprosjekter på Madagaskar, i Indonesia, på Borneo og i Kina. Dette har gitt meg viktige perspektiver.
Når du spør om jeg synes vi er flinke til å ta vare på naturen i Norge, så vil jeg si NEI!
Jeg synes det er vanvittig at den norske miljøvernministeren gir klarsignal til å skyte bort en familiegruppe av ulv når vi har 3 grupper i landet. Når det i tillegg ble det skutt feil dyr, klarte man å ødelegge/splitte to av de tre helnorske gruppene. Er dette verdig naturforvaltning av en nasjon som har penger så det holder i oljefondet? At sauen skal bestemme hva slags fauna vi skal i Norge, synes jeg er hinsides all fornuft.
Og at vi klarer å verne mer av barskogene våre er også utrolig. Vi snakker og snakker, men klarer ikke å sikre de biologiske verdiene. Vi er riktignok gode til å opprette nasjonalparker, men vær klar over at de fleste nasjonalparkene legges i uproduktive områder hvor det er liten konflikt. Med en gang man må tråkke noen på tærne, blir saken mye, mye verre.
Jeg var nylig i Kenya, og det er interessant at masaiene bor sammen med noen tusen løver uten at de har noe ønske om å utrydde løvene. Norske bønder bor sammen med 20 ulver og vil bli kvitt alle sammen! For meg er det et tankekors.
<B>Hva slags utstyr har du med deg i felten, og hvilken del av utstyret ditt kunne du ikke klart deg uten? Hvordan har utviklingene i digitale fotografering endret moten du jobber på?</B>
Kjører jeg bil, har jeg med alt jeg har. Skal jeg på fottur, må jeg være selektiv. Fotograferer jeg dyr bruker jeg 300/2.8 og 500/4. Er man bare ute etter landskap blir det lettere utrustning. Men det gjelder å være forberedt, for det kan jo alltid dukke opp et dyr eller en fugl. Og det hjelper det lite at den store linsa ligger i bilen.
Den digitale hverdagen har selvsagt endret ting og tang. Man er redd for å gå tom for kort og man er helt tiden bekymret for strømtilførselen. Bærbar datamaskin har blitt en del av utrustningen. Det digitale har selvsagt kjempestore fordeler ved at man ser resultatet umiddelbart, men det krever også en del tid med klargjøring i felt.
Etter en fotodag ved Hornborgasjøen tidligere i år, måtte jeg sitte flere timer i bilen for å laste bilder og lade batterier. Tidligere var jo kvelden fri når filmene lå der eksponerte, men nå må det jobbes for å være klar til neste dag.
Det er ikke så gøy å være på tur med en digital fotokompis som bruker hele kvelden på å sitte foran datamaskinen.
<B>Har du en spesiell jobb eller et bilde som du er ekstra stolt av og kanskje har fått en større betydning enn du først hadde tenkt?</B>
Jeg er veldig glad for å ha bidratt til å gjøre urskogsområdet Trillemarka i Sigdal kjent for allmennheten. For noen år siden ble jeg invitert av Naturvernforbundet til å skrive en artikkel om dette verneverdige området, og det var starten på en rekke artikler. Jeg hadde artikler på trykk i Vi Menn, Villmarksliv, Natur og Miljø, Fjell og Vidde og i flere bøker i tillegg til at jeg ble intervjuet som fotograf i et dokumentarprogram i NRK om dette området. Som leder i Norske Naturfotografer arrangerte jeg også en helgetur til området, og medlemmenes bilder ble brukt til en vandreutstilling om Trillemarka. Nylig ble området fredet som naturreservat, og nå pågår arbeidet for å utvide reservatet. Det er veldig gøy når artikler og bilder kan brukes til et så viktig formål.
<B>Mange av leserne våre er veldig aktive naturfotografer. Har du noen råd til dem som vil ta overgangen fra å være naturinteressert til å være aktiv naturfotograf og forsøke å leve av det?</B>
Det er veldig vanskelig å leve av naturbilder. Det er kanskje bare rundt 20 stykker i landet som greier det. Hvis det er noen som har lyst til å prøve seg på dette som levevei, så er mine råd følgende:
<UL>
<LI>Lær deg å skrive. Naturbilder selges lettere med artikler/tekster.
<LI>Vær frampå. Du må markedsføre deg selv. Den som ikke er bygd for dette, kan bare glemme hele greia.
<LI>Bruk ti år på å skaffe deg et mangfoldig arkiv. Allsidighet kombinert med kvalitet - gjør at noen kan leve på dette.
<LI>Vær annerledes. Hvis du bare reiser rundt og gjør akkurat det samme som andre fotografer har gjort de siste 20 årene, kommer du ingen vei. Det er nok av pene Dørål-bilder i omløp. Se bare på foto.no.
<LI>Dessuten: Lær av andre. Studer bilder og les bøker. Både norske og utenlandske. Det er viktig at du har en referanseramme for det du gjør. Uten å være orientert om hva andre har gjort, er det vanskelig å vite hvor man ligger an i løypa.
<LI>Skaff deg spesialkunnskaper. Skal man drive med natur og ikke minst dyr og fugler gjelder det å ha en god porsjon med naturkunnskap i bunn.
<LI>Foreningen Biofoto er imidlertid et ypperlig sted å søke til. Der treffer du likesinnede og noen av dem går nok med spirer om å gjøre dette til levevei.
</UL>
Jeg pleier å si at det tok meg 20 år før jeg torde å leve av dette på heltid. Men er du ungkar - uten lån, dame og unger - så er jo det hele selvsagt mye enklere
<B>Av alle bøkene dine kan du nevne 3 stk som best representerer deg som naturfotograf og fortelle oss kort om dem?</B>
<B>Det ville Afrika</B> viser variasjonen i min fotografering med både landskap, nære portretter, stemninger, atferd, panoreringer på lange lukkertider osv. osv. En veldig morsom bok å lage.
<B>Naturperler i Buskerud</B> ga jeg ut på eget forlag sammen med Tom Helgesen fra Drammen. Forlaget heter for øvrig Tom & Tom. Dette er en bok som tar for seg alle naturattraksjonene i Buskerud og som gikk i 10 000 eksemplarer. Opplegget på boka ga ikke rom for så mange fotografiske krumsprings, men slik er det med de fleste bokprosjekter. Det er stram regi.
<B>Kulturperler i Buskerud</B> ga vi også ut på eget forlag, og her ble det annen type fotografering enn det jeg er vant til. Mye gamle hus. Moro å gjøre, men sugen på natur igjen når boka var ferdig. Solgte i 7000 første høsten.
© Svein Arve Kirknes
© Tom Schandy
© Tom Schandy
© Tom Schandy
© Tom Schandy
© Tom Schandy
© Tom Schandy
© Tom Schandy
© Tom Schandy
© Tom Schandy
© Tom Schandy
© Tom Schandy
© Tom Schandy
© Tom Schandy
© Tom Schandy
© Tom Schandy
© Tom Schandy
© Tom Schandy
© Tom Schandy
© Tom Schandy
