Utstillingen på Fotogalleriet, er en mønstring med det totale kaos. En helhetlig følelse er det bare å avskrive med en gang. Det må bli slik, når 160 uttrykk kjemper om oppmerksomheten. Dette er et møte mellom mange sterke personligheter. Stipendutstillingen viser hardt arbeidene fotokunstnere. Tilfeldighetens spilleregler er blitt borte. (Ingen Polaroid, festet med en nål i veggen...) Her er det en hard kamp om oppmerksomhet. Når vi i tillegg vet at hver fotokunstner har levert 10 bilder hver til juryen, begynner vi å ane omfanget av dette.
Utstillingen bør ha noe for enhver smak. En måte å se utstillingen på er i perspektiv fra tidligere år. Særpreget er blitt mye mer markant. Budskapene er ofte enkle og tydelige. De store provokasjonene finnes ikke i år. Mulig vi har sett så mye bilder i media og annet, så kruttet kommer ikke her i år. Få politiske budskap, men det finnes. Vi er blitt konforme og komfortabel med tilværelsen. Og likevel, så kan man se at ensomheten er tilstede. Hus avfotograferes, det er tomme industriplasser, nattbilder av bylandskap, parker og annen bebyggelse. Bakgårdsbildene florerer. I sannhet en dokumentarisk virkelighet anno 2002. Og du kan finne både nostalgi og humor blant bildene. Det er stor variasjon på utstillingen. Sultne visjoner om fremtiden, er ikke noe som opptar oss. Vi ser inn i vår egen hverdag. Alt virker så enkelt, trygt og greit.
Noen bruker dokumentaren. Noen bruker teknikk. Noen bruker rene observasjoner.
Få bilder har engasjement. Vi står litt på siden. Vi er betraktere. Det er mange personlige uttrykk her. Vi er blitt flinke til å finne oss selv. Men opplever vi lite?
Lar det spørsmålet stå åpent.
Nå vil sikkert mange protestere på utsagnene, men se utstillingen og gjør deg opp en mening.
Fotogalleriet 10 januar - 3 februar
Utstillingen bør ha noe for enhver smak. En måte å se utstillingen på er i perspektiv fra tidligere år. Særpreget er blitt mye mer markant. Budskapene er ofte enkle og tydelige. De store provokasjonene finnes ikke i år. Mulig vi har sett så mye bilder i media og annet, så kruttet kommer ikke her i år. Få politiske budskap, men det finnes. Vi er blitt konforme og komfortabel med tilværelsen. Og likevel, så kan man se at ensomheten er tilstede. Hus avfotograferes, det er tomme industriplasser, nattbilder av bylandskap, parker og annen bebyggelse. Bakgårdsbildene florerer. I sannhet en dokumentarisk virkelighet anno 2002. Og du kan finne både nostalgi og humor blant bildene. Det er stor variasjon på utstillingen. Sultne visjoner om fremtiden, er ikke noe som opptar oss. Vi ser inn i vår egen hverdag. Alt virker så enkelt, trygt og greit.
Noen bruker dokumentaren. Noen bruker teknikk. Noen bruker rene observasjoner.
Få bilder har engasjement. Vi står litt på siden. Vi er betraktere. Det er mange personlige uttrykk her. Vi er blitt flinke til å finne oss selv. Men opplever vi lite?
Lar det spørsmålet stå åpent.
Nå vil sikkert mange protestere på utsagnene, men se utstillingen og gjør deg opp en mening.
Fotogalleriet 10 januar - 3 februar