Skrevet av Brynhild Kristine SeimJeg velger å møte utstillingene på messen med følgene spørsmål: Hva opptar fotografene som stiller ut? Hva er deres intensjon med fotografiene og hvordan står uttrykket i bildene i forhold til denne intensjonen? Og hva slags institusjoner er representert på her.
Jeg begynner å gå mot venstre forbi 'Fotomuseet i Horten'. De første bildene jeg ser tiltrekker meg og jeg blir nysgjerrig. Det er arbeider av elever fra Norsk Fotofagskole i Trondheim. Det er noe friskt over denne utstillingen og en tydelig interesse for andre kunstneres arbeid og også for hva som skjer utenfor Norges grenser innen kunst og reklame. Elevene griper tak i hva de har sett, gjør kreativt bruk av det og forsøker tilføye noe. Det viser seg at disse fotografiene også er rene i intensjon sammenlignet med mesteparten av de andre arbeidene i resten av utstillingene. Ingen falske forkledninger som fordekt interesse for kvinnekropp bak overflater lignende Mapplethorps og halvveis fullførte formale grep. Ei heller narsissisme fordekt under titler og motiver rundt oppstandelse. Uansett hvilken sjanger av fotografi man jobber innenfor er ærlighet overfor egen motivasjon en fordel for unngå flaue og blandede budskap. Utfordringen vi alle sliter med er å begrense innholdet nok til at det blir forståelig for mottaker.
Det er mange forskjellige ambisjoner å oppdage på denne messen, hvilket er bra. Her er alle representert; både amatører og profesjonelle. Oslo magasinet har mange fine menneskemøter og portretter med åpne ansiktsuttrykk. Jeg stopper fascinert også ved Bromkameratenes utstilling. Det er få som kjenner disse gamle teknikkene i dag og enda færre som bruker dem. Min umiddelbare assosiasjon er Edward Steichen, men også en samtidskunstner ved navn Ori Gertz som bruker lignende teknikker på fargefotografier av landskaper fra Romania. Og landskap er også representert her på messen. Men det er lite originalt i disse fotografiene, skjønt noen er morsomme, og enkelte er vakre. Svein Grødahl fanger min oppmerksomhet med et fotografi av et hugstfelt av gran. Stokkene ligger på bakken eller står igjen som pinner og blir til grafiske mønstre i sort/hvitt.
Landskapsfotografiene reiser også mitt neste spørsmål: Hvordan bildene er presentert, innrammet og titulert på utstillingen? F.eks. svarte rammer trykket rett på fotopapiret med tittel og navn trykket i valgt font. Dette henviser direkte til plakatform, hvilket er i orden hvis det er meningen. Flere fotografer har brukt sort bakgrunn for innramming av collager på store plakater. Men organiseringen av bildene i collagene virker lite gjennomtenkt. Agnete Bruns innramming, derimot, er spennende, spesielt når jeg får vite at bildene også har vært stilt ut på torget på samme måte. Kveldens priskandidater Guri Dahl, Per Maning og Rune Johansen har alle spennende arbeider, men støtter innrammingen kvalitetene i bildene? I Per Manings fotografier har formen en aktiv virkning som relaterer til noe utenfor selve motivet og får meg til å se på nye måter. Men hvorfor i all verden vil man motsi et nesten grafisk uttrykk med tykke gullrammer? Det hever ikke inntrykket av bildet.
Et problem med å ha en så kort kunsthistorie som Norge har, er at vi som kulturnasjon ikke har de behovene som har drevet frem den samtiden vi er en del av. Postmodernismen kom først i overgangen til 90-tallet til Norge. Det foregikk mye i amerikansk og europeisk modernisme i fotografi som man ikke fikk utforsket her. Heller ikke var vi med på å kjenne skoen klemme rundt begrensninger innenfor formene i den. En stil blir fort en ytre kledning og eller skraping i overflater hentet fra forskjellige tider, uten at man har tatt seg tid til å sette seg videre inn i dem. Man mister istedet muligheten til å tilføye noe eller fritt bruke hva man lyster, fordi det fort blir overfladisk. I en liten kultur blir det derfor enda viktigere å se andre fotografers arbeid på tvers av sjanger og landegrenser og studere dem. For det er jo så mye spennende som forgår og absolutt ingen grunn til å isolere seg.
Brynhild Seim
Jeg begynner å gå mot venstre forbi 'Fotomuseet i Horten'. De første bildene jeg ser tiltrekker meg og jeg blir nysgjerrig. Det er arbeider av elever fra Norsk Fotofagskole i Trondheim. Det er noe friskt over denne utstillingen og en tydelig interesse for andre kunstneres arbeid og også for hva som skjer utenfor Norges grenser innen kunst og reklame. Elevene griper tak i hva de har sett, gjør kreativt bruk av det og forsøker tilføye noe. Det viser seg at disse fotografiene også er rene i intensjon sammenlignet med mesteparten av de andre arbeidene i resten av utstillingene. Ingen falske forkledninger som fordekt interesse for kvinnekropp bak overflater lignende Mapplethorps og halvveis fullførte formale grep. Ei heller narsissisme fordekt under titler og motiver rundt oppstandelse. Uansett hvilken sjanger av fotografi man jobber innenfor er ærlighet overfor egen motivasjon en fordel for unngå flaue og blandede budskap. Utfordringen vi alle sliter med er å begrense innholdet nok til at det blir forståelig for mottaker.
Det er mange forskjellige ambisjoner å oppdage på denne messen, hvilket er bra. Her er alle representert; både amatører og profesjonelle. Oslo magasinet har mange fine menneskemøter og portretter med åpne ansiktsuttrykk. Jeg stopper fascinert også ved Bromkameratenes utstilling. Det er få som kjenner disse gamle teknikkene i dag og enda færre som bruker dem. Min umiddelbare assosiasjon er Edward Steichen, men også en samtidskunstner ved navn Ori Gertz som bruker lignende teknikker på fargefotografier av landskaper fra Romania. Og landskap er også representert her på messen. Men det er lite originalt i disse fotografiene, skjønt noen er morsomme, og enkelte er vakre. Svein Grødahl fanger min oppmerksomhet med et fotografi av et hugstfelt av gran. Stokkene ligger på bakken eller står igjen som pinner og blir til grafiske mønstre i sort/hvitt.
Landskapsfotografiene reiser også mitt neste spørsmål: Hvordan bildene er presentert, innrammet og titulert på utstillingen? F.eks. svarte rammer trykket rett på fotopapiret med tittel og navn trykket i valgt font. Dette henviser direkte til plakatform, hvilket er i orden hvis det er meningen. Flere fotografer har brukt sort bakgrunn for innramming av collager på store plakater. Men organiseringen av bildene i collagene virker lite gjennomtenkt. Agnete Bruns innramming, derimot, er spennende, spesielt når jeg får vite at bildene også har vært stilt ut på torget på samme måte. Kveldens priskandidater Guri Dahl, Per Maning og Rune Johansen har alle spennende arbeider, men støtter innrammingen kvalitetene i bildene? I Per Manings fotografier har formen en aktiv virkning som relaterer til noe utenfor selve motivet og får meg til å se på nye måter. Men hvorfor i all verden vil man motsi et nesten grafisk uttrykk med tykke gullrammer? Det hever ikke inntrykket av bildet.
Et problem med å ha en så kort kunsthistorie som Norge har, er at vi som kulturnasjon ikke har de behovene som har drevet frem den samtiden vi er en del av. Postmodernismen kom først i overgangen til 90-tallet til Norge. Det foregikk mye i amerikansk og europeisk modernisme i fotografi som man ikke fikk utforsket her. Heller ikke var vi med på å kjenne skoen klemme rundt begrensninger innenfor formene i den. En stil blir fort en ytre kledning og eller skraping i overflater hentet fra forskjellige tider, uten at man har tatt seg tid til å sette seg videre inn i dem. Man mister istedet muligheten til å tilføye noe eller fritt bruke hva man lyster, fordi det fort blir overfladisk. I en liten kultur blir det derfor enda viktigere å se andre fotografers arbeid på tvers av sjanger og landegrenser og studere dem. For det er jo så mye spennende som forgår og absolutt ingen grunn til å isolere seg.
Brynhild Seim
Fra utstillingene
Monica Betten
Bromkameratenes utstilling
Siri Jachlin