Candida Höfer på Høvikodden

Da en regntung søndag åpenbarte sin ankomst, tok jeg turen til Henie Onstad kunstsenter på Høvikodden. Målet for utflukten var utstillingen til Candida Höfer av hennes verdenskjente dokumenterende samtidsfotografi.

Candida Höfer er mest kjent for sine fotografier av offentlige rom tømt for mennesker. Her tyr hun ikke til noe form for kunstig belysning, men baserer seg på den gammeldagse metoden med lang eksponeringstid. Gjennom denne metoden klarer hun og visualisere en tilstedeværende atmosfære som tidvis trer frem som fortrollet og poetisk. Den sterke arkitekturen med linjer, farger og struktur er nydelig gjengitt. Candida Höfer arbeider ofte i serier, og ved utstillingen på Henie Onstad møter vi Brasils kirker, salene fra Louvre, Deichmanske bibliotek, Universitet i Oslo og Nasjonalteaterets t-banestasjon side om side.

Candida Höfer (f. 1944) har tatt utdannelsen sin ved Kunstakademie Düsseldorf. Höfer har i tillegg studert film under Ole John, og etter sin debut tidlig på 1970-tallet har hun vært en aktiv utstiller. Blant annet deltok hun på Documenta 11 i 2002. Hun representerte Tyskland på Venezia-biennalen i 2003.

Utstillingen er plassert i storsalen på Henie Onstad, og begynner man runden fra riktig side, er førsteinntrykket rett og slett spektakulært. Første rommet er et helt ordinært rom hvor blant annet bilder fra nasjonalteateret henger, og man reagerer instinktivt smilende over det gjenkjennelige. Herfra trer man inn i storsalen fra oven, og de storslåtte fotografiene slår imot deg. Fotografiene er storslåtte både i uttrykk og format. Man blir umiddelbart dratt inn i de ulike rommene, særlig i de hvor perspektivet er sterkt og detaljene er få. Akustikken i storsalen er med på å understreke denne virkningen, og klarer man å stenge alle lyder ute, kan man leve seg inn i de ulike stedene i et lite magisk øyeblikk.

Alle fotografiene er montert i rammer med en bred hvit kant rundt. Dette er et velkjent knep som i dette tilfellet fungerer til det fulle. Rommene fortsetter i det uendelige, det voldsomme bergtar deg, og rammen får ingen avgrensede effekt. Går du for nær, blir denne effekten litt ødelagt da fotografiene rett og slett blir for mektige for øyet. I tillegg blir dessverre refleksjonene fra lys og mennesker plagsomt tydelige jo nærmere en kommer, og illusjonen blir brutt. Jeg finner at det å beskue det hele i helhet på avstand undertrykker det ensformige, og den mesterlige bak verkene blir stående i fokus.

På slutten av min vandring farer plutselig kronprinsparet forbi. De var tilstede på åpningen den 19 april, og det faktum at de returnerer må jo bare være en sterk indikator på den interessen denne flotte utstillingen genererer. Trangen til å huke tak i dem for å spørre etter en kommentar til denne artikkelen er sterk, men jeg velger å følge Candida Höfers ånd og prinsipp om å aldri innvandrere menneskers privatliv uoppfordret.

What interests me about public spaces is the blend of different eras and the way their differences can be seen. Candida Höfer

http://www.hok.no/candida-hOfer.376779-30550.html