Søndag markeres Fotografiets dag i Horten. Forhåpentligvis vil et stort antall mennesker delta i arrangementet, som Preus museums medarbeidere har arbeidet med og viet stor oppmerksomhet og engasjement for i lang tid. Lykke til!
Museums-Norge har ellers i disse dager vært opptatt av forholdene ved Nasjonalmuseet. Ikke uventet sluttet Allis Helleland som direktør ved Nasjonalmuseet. For annen gang, på under ett år, opplever styreleder Christian Bjelland at hans styre ikke har maktet å velge den rette leder for Nasjonalmuseet.
At styret ikke umiddelbart går av, må skyldes taktiske hensyn. I øyeblikket støttes Bjelland av kulturminister Trond Giske. Det kan ikke vare lenge. Den som bommer på straffe to ganger på rad, bør neppe få flere sjanser, for å hente et bilde fra fotballens verden. Det vet også kulturministeren, selv om han helst rocker på andre baner. Og bakom synger Fremskrittspartiet, som kan komme til nok et dekket bord.
Det synes nå på tide at man vurderer stridens kjerne, nemlig det hittil mislykkede forsøk på å forene de to offentlige institusjoner Nasjonalgalleriet og Museet for samtidskunst, med de to private Kunstindustrimuseet og Arkitekturmuseet. Den som kjenner miljøet i kunstens verden vet at det kan være vanskelig nok å få til en lykkelig løsning for de to førstnevnte institusjoner, som dog har det til felles at de har samme eier og begge arbeider med bildekunst. Men firer-kombinasjonen kan, for å hente nok et bilde fra idrettsverdenen, kanskje helst sammenliknes med å forsøke å lage en felles organisasjon for skihopp, fotball, skyting på løpende villsvin og synkronsvømming.
Et styre i en virksomhet er generalforsamlingens - les eiernes - forlengede arm. Styret skal kontrollere at virksomheten oppfyller sin målsetting. For å klare det må man ha en direktør og en medarbeiderstab som arbeider godt sammen. Uten et godt internt samarbeide vinner man aldri.
Parallelt med krisen ved Nasjonalmuseet er det en tilsvarende kritisk situasjon ved Preus museum i Horten. Den er permanent og vel så alvorlig. Styret tilsatte i 2005 Jonas Ekeberg som direktør. I løpet av noen måneder maktet direktør Ekeberg å fjerne arkitekt Sverre Fehns enestående og meget kostbare innredning, erstatte den med hvitmalte plankevegger og stue bort den tekniske samling, som er publikumsfavoritt og ethvert fotomuseums viktigste attraksjon. (Ref. Mr. Roger Taylor, Kulturdepartementets engelske konsulent). Ekeberg fikk til og med gitt museet et nytt navn. Han tok med seg styret til New York for å vise dem et fotomuseum. De som kjenner fotomuseumsverdenen, vet at det ikke er noe fotomuseum i tradisjonell forstand i New York City. Men det fotomuseet Ekeberg viste dem, International Center of Photography, var formodentlig slik han selv ville ha det i Norge. Styrets daværende formann, Per Kristian Skulberg, lot seg villig forføre, og dermed forsvant Fehns innredning og den tekniske utstilling for godt.
Som i Nasjonalmuseet har også de ansatte i fotomuseet protestert mot sin direktør. Da Ekeberg ville ta bort den tekniske utstilling og fjerne Sverre Fehns sagnomsuste innredning, mottok Skulbergs styre et skriv undertegnet av samtlige ansatte i museet, som protesterte mot at den tekniske del av utstillingene skulle fjernes. Jeg har selv ikke lest brevet, men kjenner innholdet. Brevet er merkelig nok aldri blitt offentliggjort. Hvorfor? Er det ikke et offentlig dokument? Og hva svarte styret?
Kulturdepartementet må ha skjønt at noe var galt, siden man senere skiftet ut Skulbergs styre. Dette har arvet et redusert fotomuseum som det norske folk ikke interesserer seg mer for enn for et fotballoppgjør i 3. divisjon. I juni i år var det 83 tilskuere på FK Ørns fotballkamp i Lystlunden. To dager etter var det kun 86 deltakere - flere av dem fraktet med buss fra Oslo - på Preus museums åpning av en for øvrig meget fin utstilling av en berømt amerikansk fotograf.
På Fotografiets dag søndag vil det mysse av mennesker som søker en opplevelse, men neppe er særlig interessert i noe abstrakt og absurd for en intellektuell elite, som av og til nesten ikke skjønner hva de selv mener når de diskuterer fotografiets utvidete et eller annet.
Fotografier på en vegg ser vi jo over alt, hvorfor har dere tatt bort alle apparatene? sa en dame til meg i bokhandelen på Sjøsiden i fjor. Som invitert utstiller av fotografier på veggene (!) i museet i år, ble jeg hver dag møtt av det samme forargede spørsmål. For dem som sitter i resepsjonen er det en dagligdags opplevelse. Kritikken forstummer ikke.
Uanfektet de ansattes mening og tallrike henvendelser fra publikum, kjører Ekeberg sitt soloutspill videre og presenterer et museum verken de ansatte eller publikum vil ha. Et fotogalleri for den intellektuelle elite. Men selv de gidder nesten ikke møte opp. Kan det komme noe godt fra Horten?
Spørsmålet om hva publikum ønsker å finne i et fotomuseum har jeg litt kunnskaper om. Etter å ha håndhilst på, samtalt med og vist rundt over 20.000 mennesker i det tidligere Preus Fotomuseum, vet jeg svaret. Publikum vil ha et fotomuseum helt annerledes enn de fotoveggene som er satt opp. De vil ha en permanent utstilling av gjenstander og fotografier som de kan kjenne seg selv igjen i og formidle inntrykkene videre til nye generasjoner. Samtidig vil de møte nye fotografers verker. Besteforeldre, foreldre og barn og ungdom bør alle kunne finne noe i et fotomuseum. De vil at hver eneste dag skal være Fotografiets dag. Slik er fotomuseene over hele verden bygd opp.
Vil det nye styret og Ekeberg lytte til folkets røst, er det fint. Ifølge han selv tar det bare noen dager å sette Fehn-innredningen på plass igjen. Vil han det ikke, får han fortelle styret at han ikke vil. Så får det nye styret vurdere om de tør styre.
Vi har et demokrati i Norge, det er Norges befolkning som skal bestemme. Og folket viser stemmetegn ved å besøke eller ikke besøke museet. På en av dagene i mai i år var det null besøkende i Preus museum. Ingen gadd å komme for å se på bildene til fotograf Leif Preus eller utstillingen Abstrakt og absurd den dagen. Det hjelper ikke å skylde på været. Og trekker man skoleklasene fra statistikken, de beordres til museumsbesøk håkke som, er det ikke mange besøkende igjen. 11.000 besøkte Lokalhistorisk senter første året, og der ruller ikke millionene.
Sammen kan Marinemuseet, Lokalhistorisk Senter og Preus museum bli et kulturtilbud med stor tiltrekningskraft. Får vi i tillegg liv i Redningsmuseet, en institusjon som for tiden roper etter goodwill, kan vi få en lokal kulturfirer som vil savne sin like.
Leif Preus
_______________________________________
Har du synspunkter på Leif Preus’ kronikk? Send et leserinnlegg til redaksjonen på desk@foto.no.
Museums-Norge har ellers i disse dager vært opptatt av forholdene ved Nasjonalmuseet. Ikke uventet sluttet Allis Helleland som direktør ved Nasjonalmuseet. For annen gang, på under ett år, opplever styreleder Christian Bjelland at hans styre ikke har maktet å velge den rette leder for Nasjonalmuseet.
At styret ikke umiddelbart går av, må skyldes taktiske hensyn. I øyeblikket støttes Bjelland av kulturminister Trond Giske. Det kan ikke vare lenge. Den som bommer på straffe to ganger på rad, bør neppe få flere sjanser, for å hente et bilde fra fotballens verden. Det vet også kulturministeren, selv om han helst rocker på andre baner. Og bakom synger Fremskrittspartiet, som kan komme til nok et dekket bord.
Det synes nå på tide at man vurderer stridens kjerne, nemlig det hittil mislykkede forsøk på å forene de to offentlige institusjoner Nasjonalgalleriet og Museet for samtidskunst, med de to private Kunstindustrimuseet og Arkitekturmuseet. Den som kjenner miljøet i kunstens verden vet at det kan være vanskelig nok å få til en lykkelig løsning for de to førstnevnte institusjoner, som dog har det til felles at de har samme eier og begge arbeider med bildekunst. Men firer-kombinasjonen kan, for å hente nok et bilde fra idrettsverdenen, kanskje helst sammenliknes med å forsøke å lage en felles organisasjon for skihopp, fotball, skyting på løpende villsvin og synkronsvømming.
Et styre i en virksomhet er generalforsamlingens - les eiernes - forlengede arm. Styret skal kontrollere at virksomheten oppfyller sin målsetting. For å klare det må man ha en direktør og en medarbeiderstab som arbeider godt sammen. Uten et godt internt samarbeide vinner man aldri.
Parallelt med krisen ved Nasjonalmuseet er det en tilsvarende kritisk situasjon ved Preus museum i Horten. Den er permanent og vel så alvorlig. Styret tilsatte i 2005 Jonas Ekeberg som direktør. I løpet av noen måneder maktet direktør Ekeberg å fjerne arkitekt Sverre Fehns enestående og meget kostbare innredning, erstatte den med hvitmalte plankevegger og stue bort den tekniske samling, som er publikumsfavoritt og ethvert fotomuseums viktigste attraksjon. (Ref. Mr. Roger Taylor, Kulturdepartementets engelske konsulent). Ekeberg fikk til og med gitt museet et nytt navn. Han tok med seg styret til New York for å vise dem et fotomuseum. De som kjenner fotomuseumsverdenen, vet at det ikke er noe fotomuseum i tradisjonell forstand i New York City. Men det fotomuseet Ekeberg viste dem, International Center of Photography, var formodentlig slik han selv ville ha det i Norge. Styrets daværende formann, Per Kristian Skulberg, lot seg villig forføre, og dermed forsvant Fehns innredning og den tekniske utstilling for godt.
Som i Nasjonalmuseet har også de ansatte i fotomuseet protestert mot sin direktør. Da Ekeberg ville ta bort den tekniske utstilling og fjerne Sverre Fehns sagnomsuste innredning, mottok Skulbergs styre et skriv undertegnet av samtlige ansatte i museet, som protesterte mot at den tekniske del av utstillingene skulle fjernes. Jeg har selv ikke lest brevet, men kjenner innholdet. Brevet er merkelig nok aldri blitt offentliggjort. Hvorfor? Er det ikke et offentlig dokument? Og hva svarte styret?
Kulturdepartementet må ha skjønt at noe var galt, siden man senere skiftet ut Skulbergs styre. Dette har arvet et redusert fotomuseum som det norske folk ikke interesserer seg mer for enn for et fotballoppgjør i 3. divisjon. I juni i år var det 83 tilskuere på FK Ørns fotballkamp i Lystlunden. To dager etter var det kun 86 deltakere - flere av dem fraktet med buss fra Oslo - på Preus museums åpning av en for øvrig meget fin utstilling av en berømt amerikansk fotograf.
På Fotografiets dag søndag vil det mysse av mennesker som søker en opplevelse, men neppe er særlig interessert i noe abstrakt og absurd for en intellektuell elite, som av og til nesten ikke skjønner hva de selv mener når de diskuterer fotografiets utvidete et eller annet.
Fotografier på en vegg ser vi jo over alt, hvorfor har dere tatt bort alle apparatene? sa en dame til meg i bokhandelen på Sjøsiden i fjor. Som invitert utstiller av fotografier på veggene (!) i museet i år, ble jeg hver dag møtt av det samme forargede spørsmål. For dem som sitter i resepsjonen er det en dagligdags opplevelse. Kritikken forstummer ikke.
Uanfektet de ansattes mening og tallrike henvendelser fra publikum, kjører Ekeberg sitt soloutspill videre og presenterer et museum verken de ansatte eller publikum vil ha. Et fotogalleri for den intellektuelle elite. Men selv de gidder nesten ikke møte opp. Kan det komme noe godt fra Horten?
Spørsmålet om hva publikum ønsker å finne i et fotomuseum har jeg litt kunnskaper om. Etter å ha håndhilst på, samtalt med og vist rundt over 20.000 mennesker i det tidligere Preus Fotomuseum, vet jeg svaret. Publikum vil ha et fotomuseum helt annerledes enn de fotoveggene som er satt opp. De vil ha en permanent utstilling av gjenstander og fotografier som de kan kjenne seg selv igjen i og formidle inntrykkene videre til nye generasjoner. Samtidig vil de møte nye fotografers verker. Besteforeldre, foreldre og barn og ungdom bør alle kunne finne noe i et fotomuseum. De vil at hver eneste dag skal være Fotografiets dag. Slik er fotomuseene over hele verden bygd opp.
Vil det nye styret og Ekeberg lytte til folkets røst, er det fint. Ifølge han selv tar det bare noen dager å sette Fehn-innredningen på plass igjen. Vil han det ikke, får han fortelle styret at han ikke vil. Så får det nye styret vurdere om de tør styre.
Vi har et demokrati i Norge, det er Norges befolkning som skal bestemme. Og folket viser stemmetegn ved å besøke eller ikke besøke museet. På en av dagene i mai i år var det null besøkende i Preus museum. Ingen gadd å komme for å se på bildene til fotograf Leif Preus eller utstillingen Abstrakt og absurd den dagen. Det hjelper ikke å skylde på været. Og trekker man skoleklasene fra statistikken, de beordres til museumsbesøk håkke som, er det ikke mange besøkende igjen. 11.000 besøkte Lokalhistorisk senter første året, og der ruller ikke millionene.
Sammen kan Marinemuseet, Lokalhistorisk Senter og Preus museum bli et kulturtilbud med stor tiltrekningskraft. Får vi i tillegg liv i Redningsmuseet, en institusjon som for tiden roper etter goodwill, kan vi få en lokal kulturfirer som vil savne sin like.
Leif Preus
_______________________________________
Har du synspunkter på Leif Preus’ kronikk? Send et leserinnlegg til redaksjonen på desk@foto.no.
Leif Preus på Fotografiets dag 2008
Frank Hesjedal
Relaterte artikler: