Skrevet av Maria LundbergNår jeg sitter og skriver dette, går det en dokumentar på nrk2 om kidnappingens terror i Brasil. I Brasil må lottomillionærer gå på sikkerhetskurs akkurat som alle andre brasilianske millionærer. På disse kursene lærer du hvordan du beregner bremselengden på en pansret bil, og hvordan du kan presse en eventuell forfølgende bil ut av veibanen uten å selv bli skutt i filler. Ikke akkurat et ordinært førstehjelpskurs.
Og mens denne dokumentaren ruller over skjermen og brasilianske plastikkeksperter forteller om hvordan ribbeinsbrusk egner seg utmerket som erstatning for avskårne ører, tenker jeg på alle de endeløse mulighetene for å dokumentere grusomheter som fins for den fotografen som orker. Og så tenker jeg på hvordan det er mulig å orke.
Så tenker jeg på møtet med to fotografer en isende kald dag i februar i den herrens forvår dette året, - et møte med to fotografer som har orket mye av dette, orket mer enn mange av verdens terribliteter. Som har sett og bragt videre, hva de har sett. Kriger herjer fortsatt. Tiden går. I dag er Chris Morris og Antonin Kratochvil ikke lenger først og fremst krigsfotografer, men som fotografer? Jo visst, de består.
Og det er en grunn til at det er slik. Som det er en grunn til at nettopp de to i februar i år var inviterte til dok09 som arrangementets utenlandske trekkplaster av kanonformat, og som gjestelærere. Slett ingen tilfeldighet. At de også takket ja og kom, er heller ingen tilfeldighet. I Pressefotografenes Klubb hadde klubbens leder, Terje Bringedal, lenge lobbet for å få dem til å ville hit.
Morris og Kratochvil har begge gjort død og fordervelse udødelig for de levende gjennom sine bilder. Er det tøft å ta bilder av krig?
Chris Morris , som ser ut som et fjerde bandmedlem i The Rolling Stones, hadde akkurat lagt bena i kryss på det lille ikeabordet foran den lille ikeasofaen han og Antonin Kratochvil satt i. Rommet vi befant oss i for anledningen, var også lite. Og Oslo er en stakkars liten by, i følge den norske poeten Rebolledo. På en isende kald februardag kan den virke ekstra forkommen og pjuskete. Vel. Og Antonin er i sin fremtoning like langt unna rockete, rastløs Rolling Stones som han er til forveksling lik en tidløs, bohemsk patriark. Men begge disse mennenes navn og bilder er store. Det har de til felles. Så her måtte det gjøres et forsøk, et anstendig forsøk på å få has på småtteriet, få storheten på banen.
Er det tøft å ta bilder av krig? Ikke tøft i det hele tatt, i følge Chris Morris. Selv sluttet han med krigsoppdrag da han ble far. Det ble for tøft å skulle utsette seg for døden der ute når livet plutselig fikk en ny dimensjon gjennom å ha fått egne barn hjemme. Og Antonin Kratochvil sekunderte fra sitt sofahjørne denne dagen: Å fotografere krig og død er ikke tøft i det hele tatt, men det er samtidig helt nødvendig. Det er helt nødvendig at noen der ute viser hva som skjer, at noen dokumenterer grusomhetene.
Og det er kanskje mer enn nok størrelse i dét, at Morris og Kratochvil ville snu diskusjonen om estetikken versus etikken på hodet, når de hevdet at det etisk uforsvarlige ikke er å ta bildene fra krigene, men tvert i mot å ikke ta dem. At det forkastelige jo er å ikke bruke estetikkens kraft i fotografiet til å si noe om grusomhetene som foregår, enten det er avskårne ører i oppkrav for løsepenger, landminer utformet som drops, eller korrupte presidenter som stjeler utenlandske bistandkroner fra folket sitt, det er snakk om.
Så er vi der. Etikken er ikke til å komme forbi. Heller ikke for fotografer, hvor enn man måtte ha lyst til å gjemme seg bak sitt kamera. Men apparatet har som kjent ingen egen innebygd etikk, like lite som det har sin egen estetikk. Etikk og krig ble da også tema under dok09s paneldebatt denne forvåren, hvor man diskuterte hvorvidt det er etisk forsvarlig å vise bilder av døde barn i krig. Man ble ikke enige i dén diskusjonen. Noen mente ja og andre nei. Det viktige var og er uansett å ta diskusjonen. Dette tenker jeg på nå. Og så tenker jeg på The Be Good Tanyas som synger, Move me Move me Could it really be so wrong To let somebody, somebody see. Move me. Vi vil jo berøres, - det er dér mye av muskelmassen ligger i fotografiet, er det ikke? Og det er ikke galt å la noen se, - men skal vi se for enhver pris? Og hvordan forvalter vi berøringen, hva lar vi den gjøre med oss?
Jeg er slett ikke sikker. Det som imidlertid er sikkert, er at Chris Morris og Kratochvil ønsker å berøre. Like ulike som to snøkrystaller har de dette til felles. Berøringen. Det er détte de jakter på, - Chris Morris i sine rene, perfeksjonerte, stilistiske utsnitt. Kratochvil i sine ofte skrå, rustikke, langt fra perfeksjonerte bilder. Der Chris Morris kan gi meg følelsen av å ha kirurgens objektive men likefullt årvåkne, analytiske blikk, går Kratochvil inn i hvitøyet og river til så det smeller i diafragma (den store magemuskelen). På samme måte som de på sine workshops med studenter ønsker å bidra til å bryte grenser og provosere frem følelser og engasjement, - feeling and passion, jakter de på dette som overskrider forventningens parametre, i sine arbeider. De vil ha deg og meg ut av vår ikeakomfort. Dytte oss ut av designtilfredshetens sløvhet, gi oss den ubehagelige bismaken av at vi alle har aksjer i et kollektivt, humanetisk ansvar. Og det hele starter med et individuelt valg i forhold til å ta stilling. Morris og Kratochvil vil det. At vi tar stilling. Du og jeg.
Er det tøft å ta bilder av krig? Nei, sier Morris. Men vi har ikke noe valg, sier Kratochvil. Fordi det handler om å fortelle historien om de som ellers ikke blir hørt.
Dog har alt har et metningspunkt. Også for krigsfotografene. Og når Morris og Kratochvil kom til dette punktet ute i krigssonene, vendte de slett ikke slukøret hjem med tom skreppe. Nei, da fant de nye kartpunkter for sine kamera. Fortsatt med humanismen, engasjementet og etikken som gps. Chris Morris har gjennom flere år fulgt Bushadministrasjonen og dokumentert presidentens indre politiske liv. Bildene er like implisitte fulle av undertekster som de er perfekt posisjonerte i forhold til hva massemedia og det hvite hus kan spise. Samtidig arbeider han med prosjektet My America, en dokumentar som viser sider ved amerikansk samfunnsliv som administrasjonen i det Hvite Hus kanskje helst ikke vil ha som tilbehør til lunsjsnittene sine. Det svir like heftig å se, som det gjør beiskt i øyet å se Kratochvils dokumentar om flyktninger i Kaukasus og om nye arbeidsløse i USA. Dette er å vise en annen side av de sidene i mennesket som gjør at krig er mulig. Som gjør at rettferd og like, ivaretakende lover for alle individer, ser ut til å være umulig.
Ribbeinsbrusk egner seg altså utmerket som erstatning for avskårne ører. Brasilianske kirurger med mafiaens krig som ekspertarena kan forsikre oss om det. Men kan noe egne seg som erstatning for dokumentarfotografer med etikken i behold? Jeg er ikke så sikker på det. Eller det vil si egentlig er jeg vel nokså sikker. På at etikken er viktig, på at ingenting kan erstatte dens funksjon når det kommer til stykket, og at det betyr noe når størrelser som Morris og Kratochvil kryper sammen i en liten ikeasofa i lille Oslo og snakker om akkurat dette store, viktige. Om å ta stilling. Om ikke å kline til med estetisk jåleri som et likegyldig skalkeskjul fordi det er kult å ta bilder av krig. Nei. Men om å vite hva det er du vil fortelle, til hvem. Og hvorfor. På den måten kan fotojournalister gjøre et anstendig forsøk på å få has på småligheten som bor i tausheten vår, den som snakker når vi ikke gidder bry oss.
Når du leser dette, har Morris og Kratochvil forlengst fått stablet benlogistikken ut av ikeas spareblussformat, og vårvindene har pustet seg inn over gatene i stakkars lille Oslo. Så får jeg lyst til å omskrive The Be Good Tanyas, bare bitte, bitte litt. Could it really be so wrong NOT to let somebody, everybody see.. Og der Bruce Springsteen tviler, skal vi vite det helt sikkert, når vi ser bildene til en etisk helstøpt dokumentarist: So when I look in your eyes, I know what I see. It is you (baby), not just a brilliant disguise. Følelser og pasjon, ja takk. I form av etisk reportasje eller estestisk kamuflasje? Det er det det hele handler om, i det utløserknappen går.
(Ps: Både Morris og Kratochvil er grunnleggere og medlemmer av fotobyrået VII. Sjekk ut sidene for flere engasjerte fotografer og bilder: http://www.viiphoto.com)
http://www.leger-uten-grenser.no
http://www.rodekors.no
http://www.flyktninghjelpen.no
http://www.unicef.org
http://www.un.org/en/peace/
http://www.care.no
http://www.antoninkratochvil.com
Og mens denne dokumentaren ruller over skjermen og brasilianske plastikkeksperter forteller om hvordan ribbeinsbrusk egner seg utmerket som erstatning for avskårne ører, tenker jeg på alle de endeløse mulighetene for å dokumentere grusomheter som fins for den fotografen som orker. Og så tenker jeg på hvordan det er mulig å orke.
Så tenker jeg på møtet med to fotografer en isende kald dag i februar i den herrens forvår dette året, - et møte med to fotografer som har orket mye av dette, orket mer enn mange av verdens terribliteter. Som har sett og bragt videre, hva de har sett. Kriger herjer fortsatt. Tiden går. I dag er Chris Morris og Antonin Kratochvil ikke lenger først og fremst krigsfotografer, men som fotografer? Jo visst, de består.
Og det er en grunn til at det er slik. Som det er en grunn til at nettopp de to i februar i år var inviterte til dok09 som arrangementets utenlandske trekkplaster av kanonformat, og som gjestelærere. Slett ingen tilfeldighet. At de også takket ja og kom, er heller ingen tilfeldighet. I Pressefotografenes Klubb hadde klubbens leder, Terje Bringedal, lenge lobbet for å få dem til å ville hit.
Morris og Kratochvil har begge gjort død og fordervelse udødelig for de levende gjennom sine bilder. Er det tøft å ta bilder av krig?
Chris Morris , som ser ut som et fjerde bandmedlem i The Rolling Stones, hadde akkurat lagt bena i kryss på det lille ikeabordet foran den lille ikeasofaen han og Antonin Kratochvil satt i. Rommet vi befant oss i for anledningen, var også lite. Og Oslo er en stakkars liten by, i følge den norske poeten Rebolledo. På en isende kald februardag kan den virke ekstra forkommen og pjuskete. Vel. Og Antonin er i sin fremtoning like langt unna rockete, rastløs Rolling Stones som han er til forveksling lik en tidløs, bohemsk patriark. Men begge disse mennenes navn og bilder er store. Det har de til felles. Så her måtte det gjøres et forsøk, et anstendig forsøk på å få has på småtteriet, få storheten på banen.
Er det tøft å ta bilder av krig? Ikke tøft i det hele tatt, i følge Chris Morris. Selv sluttet han med krigsoppdrag da han ble far. Det ble for tøft å skulle utsette seg for døden der ute når livet plutselig fikk en ny dimensjon gjennom å ha fått egne barn hjemme. Og Antonin Kratochvil sekunderte fra sitt sofahjørne denne dagen: Å fotografere krig og død er ikke tøft i det hele tatt, men det er samtidig helt nødvendig. Det er helt nødvendig at noen der ute viser hva som skjer, at noen dokumenterer grusomhetene.
Og det er kanskje mer enn nok størrelse i dét, at Morris og Kratochvil ville snu diskusjonen om estetikken versus etikken på hodet, når de hevdet at det etisk uforsvarlige ikke er å ta bildene fra krigene, men tvert i mot å ikke ta dem. At det forkastelige jo er å ikke bruke estetikkens kraft i fotografiet til å si noe om grusomhetene som foregår, enten det er avskårne ører i oppkrav for løsepenger, landminer utformet som drops, eller korrupte presidenter som stjeler utenlandske bistandkroner fra folket sitt, det er snakk om.
Så er vi der. Etikken er ikke til å komme forbi. Heller ikke for fotografer, hvor enn man måtte ha lyst til å gjemme seg bak sitt kamera. Men apparatet har som kjent ingen egen innebygd etikk, like lite som det har sin egen estetikk. Etikk og krig ble da også tema under dok09s paneldebatt denne forvåren, hvor man diskuterte hvorvidt det er etisk forsvarlig å vise bilder av døde barn i krig. Man ble ikke enige i dén diskusjonen. Noen mente ja og andre nei. Det viktige var og er uansett å ta diskusjonen. Dette tenker jeg på nå. Og så tenker jeg på The Be Good Tanyas som synger, Move me Move me Could it really be so wrong To let somebody, somebody see. Move me. Vi vil jo berøres, - det er dér mye av muskelmassen ligger i fotografiet, er det ikke? Og det er ikke galt å la noen se, - men skal vi se for enhver pris? Og hvordan forvalter vi berøringen, hva lar vi den gjøre med oss?
Jeg er slett ikke sikker. Det som imidlertid er sikkert, er at Chris Morris og Kratochvil ønsker å berøre. Like ulike som to snøkrystaller har de dette til felles. Berøringen. Det er détte de jakter på, - Chris Morris i sine rene, perfeksjonerte, stilistiske utsnitt. Kratochvil i sine ofte skrå, rustikke, langt fra perfeksjonerte bilder. Der Chris Morris kan gi meg følelsen av å ha kirurgens objektive men likefullt årvåkne, analytiske blikk, går Kratochvil inn i hvitøyet og river til så det smeller i diafragma (den store magemuskelen). På samme måte som de på sine workshops med studenter ønsker å bidra til å bryte grenser og provosere frem følelser og engasjement, - feeling and passion, jakter de på dette som overskrider forventningens parametre, i sine arbeider. De vil ha deg og meg ut av vår ikeakomfort. Dytte oss ut av designtilfredshetens sløvhet, gi oss den ubehagelige bismaken av at vi alle har aksjer i et kollektivt, humanetisk ansvar. Og det hele starter med et individuelt valg i forhold til å ta stilling. Morris og Kratochvil vil det. At vi tar stilling. Du og jeg.
Er det tøft å ta bilder av krig? Nei, sier Morris. Men vi har ikke noe valg, sier Kratochvil. Fordi det handler om å fortelle historien om de som ellers ikke blir hørt.
Dog har alt har et metningspunkt. Også for krigsfotografene. Og når Morris og Kratochvil kom til dette punktet ute i krigssonene, vendte de slett ikke slukøret hjem med tom skreppe. Nei, da fant de nye kartpunkter for sine kamera. Fortsatt med humanismen, engasjementet og etikken som gps. Chris Morris har gjennom flere år fulgt Bushadministrasjonen og dokumentert presidentens indre politiske liv. Bildene er like implisitte fulle av undertekster som de er perfekt posisjonerte i forhold til hva massemedia og det hvite hus kan spise. Samtidig arbeider han med prosjektet My America, en dokumentar som viser sider ved amerikansk samfunnsliv som administrasjonen i det Hvite Hus kanskje helst ikke vil ha som tilbehør til lunsjsnittene sine. Det svir like heftig å se, som det gjør beiskt i øyet å se Kratochvils dokumentar om flyktninger i Kaukasus og om nye arbeidsløse i USA. Dette er å vise en annen side av de sidene i mennesket som gjør at krig er mulig. Som gjør at rettferd og like, ivaretakende lover for alle individer, ser ut til å være umulig.
Ribbeinsbrusk egner seg altså utmerket som erstatning for avskårne ører. Brasilianske kirurger med mafiaens krig som ekspertarena kan forsikre oss om det. Men kan noe egne seg som erstatning for dokumentarfotografer med etikken i behold? Jeg er ikke så sikker på det. Eller det vil si egentlig er jeg vel nokså sikker. På at etikken er viktig, på at ingenting kan erstatte dens funksjon når det kommer til stykket, og at det betyr noe når størrelser som Morris og Kratochvil kryper sammen i en liten ikeasofa i lille Oslo og snakker om akkurat dette store, viktige. Om å ta stilling. Om ikke å kline til med estetisk jåleri som et likegyldig skalkeskjul fordi det er kult å ta bilder av krig. Nei. Men om å vite hva det er du vil fortelle, til hvem. Og hvorfor. På den måten kan fotojournalister gjøre et anstendig forsøk på å få has på småligheten som bor i tausheten vår, den som snakker når vi ikke gidder bry oss.
Når du leser dette, har Morris og Kratochvil forlengst fått stablet benlogistikken ut av ikeas spareblussformat, og vårvindene har pustet seg inn over gatene i stakkars lille Oslo. Så får jeg lyst til å omskrive The Be Good Tanyas, bare bitte, bitte litt. Could it really be so wrong NOT to let somebody, everybody see.. Og der Bruce Springsteen tviler, skal vi vite det helt sikkert, når vi ser bildene til en etisk helstøpt dokumentarist: So when I look in your eyes, I know what I see. It is you (baby), not just a brilliant disguise. Følelser og pasjon, ja takk. I form av etisk reportasje eller estestisk kamuflasje? Det er det det hele handler om, i det utløserknappen går.
(Ps: Både Morris og Kratochvil er grunnleggere og medlemmer av fotobyrået VII. Sjekk ut sidene for flere engasjerte fotografer og bilder: http://www.viiphoto.com)
http://www.leger-uten-grenser.no
http://www.rodekors.no
http://www.flyktninghjelpen.no
http://www.unicef.org
http://www.un.org/en/peace/
http://www.care.no
http://www.antoninkratochvil.com
Chris Morris
Frank Hesjedal
Antonin Kratochvil
Frank Hesjedal
Chris Morris / VII
Antonin Kratochvil / VII
Antonin Kratochvil / VII