Marcus Bleasdale: The Rape of a Nation

”Then they took my husband outside and shot him. They came in and said they would kill me, but one of the soliders said they could not kill me as I was pregnant, so they left. I fled to Rutshuru, it was on Wednesday. On Sunday I gave birth to my child”
(Sitat fra boken "The Rape of a Nation")


I Kongo er dette ingen tenkt situasjon – det er omfanget av uhyrligheter hentet fra virkeligheten. Ingen vet hva som vil skje i Kongo i tiden som kommer. Det eneste vi for øyeblikket kan være sikre på, er at 2010 bringer nye massemord, voldtekter og hjemløse.

I fjor rapporterte verdens største menneskerettighetsorganisasjon Human Right Watch (HRW) at vold og brutale overgrep på sivilbefolkningen i Kongo økte gjennom 2009. Minst to og et halvt tusen sivile ble brutalt myrdet, over sju tusen kvinner og pikebarn ble voldtatt, og mer enn én million mennesker ble tvunget på flukt fra sine hjem. Til sammen antar HRW at over to millioner mennesker ble hjemløse i 2009, flesteparten av disse uten tilgang til nødhjelp av noe som helst slag.

Inn i dette endeløse infernoet har den prisbelønte fotografen Marcus Bleasdale reist for å dokumentere hva som foregår. Som fotograf er Bleasdale anerkjent over hele verden som både svært dyktig og produktiv, og bokutgivelsen hans er derfor i seg selv ingen overraskelse. Bleasdale er heller ikke den eneste fotografen som har gjort Kongo til sitt prosjekt - men resultatet Bleasdale leverer oss etter elleve års fokus er like fullt bemerkelsesverdig. Hans portrett av det kongolesiske samfunn gir – bokstavelig talt – kjøtt og blod, stemme og sjel til de mange millionene av mennesker som fortsatt lever midt i vår tids verste humane katastrofe (boken viser bilder tatt i perioden 2004 -2008, og kan sees på som en fortsettelse av hans forrige bokutgivelse i 2002 med bilder fra Kongo, ”100 Years of Darkness”, og som fikk utmerkelser som en av dét årets beste fotojournalistiske bokutgivelser).

Boktittelen ”The Rape of a Nation” er ikke gitt uten grunn: Knapt noe annet land i verden kan vise til en så blodig historie gjennom så mange generasjoner. For utenforstående virker det nærmest umulig å få en helhetlig oversikt over landets historie fra det tidlige 1300-tallet og frem til i dag. Krigene, kuppene, kollapsene,– massedrapene, folkemordene, slaveriet, barnesoldatene, barnearbeidet, fattigdommen, desperasjonen, korrupsjonen, voldtektene, grusomhetene; - de er utallige, og de er mer nådeløse enn det er mulig å forestille seg.
For å sette Bleasdales bokprosjekt inn i en kontekst, kan det være nyttig ha følgende bakteppe:

Kongo er Afrikas tredje største land, og utgjør halvparten av kontinentets totale skogareal. Landet har vært under kolonialt styre i størsteparten av sin tid, først som portugisisk koloni, deretter under belgisk herredømme frem til frigjøringen i 1960. Siden den gang er landet radbrukket av interne stammekriger, massakrer og korrupsjon. Rundt sekstifem millioner mennesker fordelt på over seksti ulike etniske folkegrupper befolker landet. Gruvedrift knyttet til gull og diamantindustrien har vært og er landets viktigste inntektsgrunnlag. Med unntak av andre verdenskrig, har ingen annen krig som den som brøt løs i Kongo i 1998, kostet så mange mennesker livet. Ingen annen krig har det internasjonale verdenssamfunnet brukt så mye penger på å forsøke å hindre. Ingen andre steder har investeringen vært så fånyttes.

I sin innledning til boken skriver forfatteren John Le Carré at ikke noe annet land på kloden har lidd så voldsomt som et resultat av kolonialt styre. Det meste kan forklares som en kamp om makten over landets enorme forekomst av først og fremst gull og diamanter, tinn og tømmer, men i senere tid også av koltan, en kjernekomponent i mobiltelefoner.

Altså er rammen rundt Bleasdales prosjekt en av de verst tenkelige. ”The rape of a Nation” har reist med meg denne sommeren, jeg har kjent boken veie tungt i håndbagasjen min på vei mellom ulike feriemål i inn – og utland. Jeg har kviet meg for å åpne den. Den har tvunget seg på meg. Og for hvert bilde jeg har sett, har ubehaget blitt større og større. Jeg har grått, jeg har sørget, jeg har kjent meg syk av ubehag. Jeg har følt raseri, avmakt og fortvilelse. Jeg har studert enkeltbilder i boken, jeg har lest alle de personlige historiene som er en del av boken, om og om igjen. Det som sakte men sikkert har vokst frem og tatt form, er som en uendelighet av stemmer, blikk, hender, rygger - skjebner jeg ikke klarer å riste av meg. De har satt seg fast. På en gruelig, men samtidig gruelig god, måte.

Filosofen Roland Barthes som har skrevet om fortolkningen av fotografi i sin bok Camera Lucida, mener at denne fortolkningen skjer på to ulike plan. På det ene planet, kalt studium, fortolker vi fakta og informasjon i vår søken etter kunnskap. På det andre planet, kalt punktum, forholder vi oss ikke til nøytrale fakta, men eksponerer oss for den personlige opplevelsen og lar oss berøre følelsesmessig. Bleasdales bok er en bok som gir oss både studium og punktum. Den gir oss muligheten til å få innsikt i det kongolesiske samfunnet og dets historie. Den er også sterkt emosjonelt berørende.

Den erfarne og anerkjente fotojournalisten Marcus Bleasdale styrer unna klisjéene. Han sparer oss for det spekulative, sensasjonskåte blikket. Han skjermer oss for de tiggende, poserende barna. Han avstår fra fråtse i estetisert elendighet. Hvor enkelt hadde det ikke vært for en selvopptatt fotograf å returnere tilbake med sensasjonelle bilder av dyriske drapsmenn og lemlestede kropper som ville skapt oppstand, avsky, opprør – og beundring for fotografens mot! Hvor takknemlig hadde det ikke vært å bruke jordas levende helvete som kunstgjødsel for eget heltemot og statusdyrking.

Men Bleasdale forsøker ikke å bevise seg selv som en djerv sannhetshelt, i denne boken. Han har klart å unngå å bli nok en som utnytter, overgriper og frarøver menneskers deres verdighet gjennom å fremstille dem som ville, eksotiske dyr. Gjennom hvert eneste bilde opprettholder han troen på at ethvert menneske har krav på å bli møtt med respekt. Derfor gjør hans bilder det mulig å gjenkjenne det fellesmenneskelige. Jeg kan føle slektskapet til de skjebnene han har portrettert, fordi han har fotografert menneskelighet i all sin gru med verdighet. Han gjør det mulig for meg å se menneskene han har sett, som meg selv. Som mennesker.

Derfor blir dette en uhyre sterk bokopplevelse, både visuelt og medmenneskelig. Og når det er som aller verst, klarer likevel Bleasdale å gi oss bilder som appellerer til vissheten om det vakre. Buddhismen sier at alt du trenger her i livet, er intelligens, vennskap, styrke og poesi. Kongo som nasjon har en historie som ligger i ruiner, som er frarøvet alt dette. Hva har menneskene der tilbake? Klokheten har tapt for grådigheten, vennskap er byttet mot edelstener og masseslakt, styrke har blitt til ufattelige overgrep, - poesien er brutalt utryddet. Men så, på et underlig vis, når jeg reiser inn Bleasdales bok, er det som om han gjennom bildene sine maner frem viljen til å se at selv i det dypeste mørket er det strimer av lys.

Bleasdales bilder bærer ofte preg av observatørens blikk, den utenforstående som glir gjennom øyeblikk med sitt kamera, - heller enn med sensasjonsdrevet pågåenhet og påtrengt intimitet, holder han en lavmælt men like fullt årvåken avstand. Jeg opplever at menneskenes privatsfære respekteres like mye som de portretteres, i bildene hans. Dette gjør at jeg som betrakter klarer å bli med inn i bildene hans, at de åpner seg for meg i stedet for å stenge meg ute. Den visuelle miljøskildringen er formsterk og nøysom, og nettopp derfor står hvert enkelt bilde ut som rikt og sentrert i sin fortelling. Layouten er klassisk, dempet og stilren uten grafiske påfunn som tar fokuset vekk fra bildene. Måten de personlige vitnesbyrdene er presentert på, gjør at de blir som gjenklang av stemmer underveis, og bidrar som en forsterkning av bildene. Det er fint og estetisk gjort uten at det tar fokus vekk fra bildene, som får lov å spille hovedrollen her i helsideoppslag.

Ett bilde i boken blir for meg stående som symbolet på alt det som denne boken gir oss et ømt, vondt og voldsomt glimt av: Villnisset av blomster i hagen rundt en kirke hvor kvinner ble samlet og voldtatt av soldater fra hæren. I det komplette kaos hvor kampen mellom det gode og det vonde later til å være evig tapt, er det plutselig likevel små lommer av lys og av liv. Bildet er som en våken drøm midt mellom en uendelig strøm av mareritt. Håpet om et fritt og fredelig Kongo - måtte den drømmen aldri dø.

Boken kan kjøpes på amazon.com, samt hos Nordli, Tanum og Ark bokhandler.

http://marcusbleasdale.com/

For deg som ønsker å lese mer om Kongo, har den prisbelønte amerikanske forfatteren Alice Walker nylig gitt ut en bok om sitt møte med Kongo. Romanen "Overcoming Speechlessness: A Poet Encounters the Horror in Rwanda, Eastern Congo, and Palestine/Israel" er også å få via nettet og hos norske bokhandlere.