Et reisebrev fra Berthold Hinrichs:
Tiden er en merkelig ting.... for 7 uker siden forlot jeg havna på Kløkstad nord om Bodø og nu er jeg tilbake på samme plass, alt er som vanlig: samme drittvær, jobben venter også videre.
Har tiden og jeg gått i samme takt? Da vil det ha vært stillstand...så enten har tiden gått forbi meg, eller så har jeg gått forbi tiden....litt vanskelig å si. Men fakta er at jeg har kommet tilbake fra seiltur nr. 8 til Svalbard med over 2000 bilder på disken. De må vel komme en eller annen steds ifra.....
Jeg kunne nok ha tatt 2000 bilder hjemme i stua, men da spørs det om de var verdt å se på. Vi som fotograferer vil jo gjerne ha noe som stikker seg ut fra hverdagen, noe som vekker interesse og helst får noen følelser i sving. Da får vi noe som kan puttes i sparegrisen hvor vi oppbevarer øyeblikk fanget i tiden som er gått. Øyeblikk som aldri vender tilbake fra steder som er der fremdeles, men ikke til samme tid, det lar seg ikke gjøre. Så enten er vi der akkurat når ting skjer og trykker på utløseren, eller så må vi vente og satse på at fremtiden kommer med noe som er like spennende.
Det er nok akkurat det vi gjør når vi drømmer om blinkskudd som ligger skjult i tiden, og det er ikke måte på hva man satser i nytt fotoutstyr og måter man frakter det på gjennom tid og rom. For min del var det mekking om vinteren, vedlikehold om våren og å tømme kontoen i rasende fart.
Mekking og vedlikehold gjelder seilbåten min, en Saxe 38 fra 1984, bygd i solid stål i Arendal. Den har nu fått meg trygt rundt Svalbard seks ganger. Båten fikk nytt storseil før denne turen og jeg fikk ny kamera, en Sony A77, en Sigma 50-500mm og en 28-70mm. Begge deler kom veldig godt med og har ikke sviktet meg.
Det nye seilet ble solid laget for de værforhold som man venter der oppe på Barentshavet og det manglet overhodet ikke på ildprøver, ja hele turen ble et eneste basketak med været. Man kan godt spørre om en liten neve med gode bilder er verdt en sånn bruk av tid, penger og energi. Men det er vel helst som det er med folk som går på jakt, da er naturopplevelsen like givendes som viltet de får med seg hjem.
Når det gjelder bilder så får også de en helt annen verdi når man har slitt noe for å få tak i dem. Og slitt har jeg.....Det har blitt lange økter til rors når vinden var kraftig og autopiloten ikke taklet forholdene. Fra Skjervøy i Troms tar det to og en halv dag til Bjørnøya og siste dagen var det stiv kuling. Fra Bjørnøya til Svalbard gikk det med 38 timer og første dagen blåste det sterk kuling. Jeg sto til rors 16 timer i strekk....egentlig bare blåbær...i fjor var det 30 timer....men jeg koste meg likevel noe med den fine seilingen. Men, det at jeg var alene gjorde at jeg ikke kunne ta noen flotte action-bilder av bølgene og sjøsprøyten som sto over båten. Det synes jeg var synd.
Det jeg hadde sett mest frem til var å ta noen bilder av alkekongene i Hornsund og Bellsund... og det med noe lettere utstyr. De siste årene hadde jeg filmet mye og å drasse rundt med et stort videokamera ( Sony HVR Z7 ), stativ på 6 kg osv., det skulle jeg ikke ha noe av i år. Men likevel... man ser jo ut som et juletre når man legger ut på tur: ryggsekken med noe klær, kokeutstyr, nødutstyr, satelitt-telefon, GPS osv. og stativet utanpå. Hagla som vern mot bamser, fotovæsken og så kamera med tele på rundt halsen. Så, når man er kommet frem er det utrolig deilig å slenge sekken ifra seg og sitte midt i mylderet av alkekonger. De lager en herlig lydkulisse og alkekonger er rett og slett skjønt. At de dret på min fine nye tele satt jeg faktisk pris på. Da jeg gikk opp til Ingeborg-fjellet i Bellsund fikk jeg som bonus reinsdyr som nesten snuste på meg og fulgte meg opp til fjellet.... jeg følte meg mest som en gjetergutt.
Det som trekker meg opp til Svalbard er jo for en stor del dyrelivet. Stort sett bryr de seg ikke om min tilstedeværelse, det vil si, de er ikke redd. Og ofte hadde jeg inntrykk av at de satte pris på litt avveksling, noe å se på. Da tenker jeg blant annet på en ung storkobbe i Mushamna, Woodfjord. Den hadde så absolutt tenkt å ta seg en middagslur i gummibåten min. Den prøvde iherdig å komme opp i den i timesvis, og det gjorde ingen stor forskjell heller om jeg satt i jolla eller sto bak på båten og tok bilder. Men det var jo ingen isflak den kunne ligge på og i fjæra lå bamsen... så jeg kan godt forstå at båten min fristet....
Hvalrossene er heller ikke skvetne. De kommer også helt inntil eller under båten, og jeg hadde inntrykk av at de faktisk lyttet til musikken som jeg satte på til dem. Det er mange av dem sør på Edgeøya på Andrètangen og der er det som oftest bamser også. Når jeg kom dit i år noe over midnatt var det en eventyrlig belysning fra en lav sol. Jeg så det var folk på land og det var han Arne Nævra og Torgeir. De hadde vært der i 2 dager og overnattet i den gamle fangsthytten. Det de hadde håpet mest på var å kunne filme bamsen og hvalrossene sammen . men bamsen dukket ikke opp. Dagen etter pakket de sammen og under nøye oppsyn av hvalrossene ble en hel haug med utstyr fraktet til seilbåten som hadde skysset dem rundt Svalbard i mye tøft vær.
På natta var det igjen en trolsk stemning over hvalrossenes liggeplass, så jeg klarte liksom ikke å rive meg løs. Og der, kl 2 på natta kom bamsen! Han inspiserte plassen nøye, lukta på sporene våre og snuste på hytta lenge og vel. Så ble det hvalrossenes tur. Det han er ute etter der er ungene. Voksne dyr har han ikke sjanse til å ta. Sjøen på ankerplassen var for urolig til at jeg kunne gå i land, så jeg måtte nøye meg med noen slengskudd fra en gyngende båt. Hvilke bilder kunne jeg ha tatt dem fra nært hold hadde det nok vært overkill.
Planen var å bli der en uke men det ble meldt en periode med sterk nordlig vind og da finnes ingen beskyttelse der. Samme ettermiddag økte vinden fra vest slik at jeg måtte rømme ankerplassen og søke ly bakom en øy. Der holdt ikke ankeret heller i den sterke vinden, og jeg måtte flytte over den opprørte Tuvfjorden mot store kaotiske bølger. Etter en natt med enorme fallvinder og snø satt jeg kursen hjemover. Barentshavet prøvde nok å riste båten i stykker men jeg kom velberget hjem. Det eneste som for sikkerhets skyld var pakket inn vanntett på denne turen var harddisken med bildene på .
Tiden er en merkelig ting.... for 7 uker siden forlot jeg havna på Kløkstad nord om Bodø og nu er jeg tilbake på samme plass, alt er som vanlig: samme drittvær, jobben venter også videre.
Har tiden og jeg gått i samme takt? Da vil det ha vært stillstand...så enten har tiden gått forbi meg, eller så har jeg gått forbi tiden....litt vanskelig å si. Men fakta er at jeg har kommet tilbake fra seiltur nr. 8 til Svalbard med over 2000 bilder på disken. De må vel komme en eller annen steds ifra.....
Jeg kunne nok ha tatt 2000 bilder hjemme i stua, men da spørs det om de var verdt å se på. Vi som fotograferer vil jo gjerne ha noe som stikker seg ut fra hverdagen, noe som vekker interesse og helst får noen følelser i sving. Da får vi noe som kan puttes i sparegrisen hvor vi oppbevarer øyeblikk fanget i tiden som er gått. Øyeblikk som aldri vender tilbake fra steder som er der fremdeles, men ikke til samme tid, det lar seg ikke gjøre. Så enten er vi der akkurat når ting skjer og trykker på utløseren, eller så må vi vente og satse på at fremtiden kommer med noe som er like spennende.
Det er nok akkurat det vi gjør når vi drømmer om blinkskudd som ligger skjult i tiden, og det er ikke måte på hva man satser i nytt fotoutstyr og måter man frakter det på gjennom tid og rom. For min del var det mekking om vinteren, vedlikehold om våren og å tømme kontoen i rasende fart.
Mekking og vedlikehold gjelder seilbåten min, en Saxe 38 fra 1984, bygd i solid stål i Arendal. Den har nu fått meg trygt rundt Svalbard seks ganger. Båten fikk nytt storseil før denne turen og jeg fikk ny kamera, en Sony A77, en Sigma 50-500mm og en 28-70mm. Begge deler kom veldig godt med og har ikke sviktet meg.
Det nye seilet ble solid laget for de værforhold som man venter der oppe på Barentshavet og det manglet overhodet ikke på ildprøver, ja hele turen ble et eneste basketak med været. Man kan godt spørre om en liten neve med gode bilder er verdt en sånn bruk av tid, penger og energi. Men det er vel helst som det er med folk som går på jakt, da er naturopplevelsen like givendes som viltet de får med seg hjem.
Når det gjelder bilder så får også de en helt annen verdi når man har slitt noe for å få tak i dem. Og slitt har jeg.....Det har blitt lange økter til rors når vinden var kraftig og autopiloten ikke taklet forholdene. Fra Skjervøy i Troms tar det to og en halv dag til Bjørnøya og siste dagen var det stiv kuling. Fra Bjørnøya til Svalbard gikk det med 38 timer og første dagen blåste det sterk kuling. Jeg sto til rors 16 timer i strekk....egentlig bare blåbær...i fjor var det 30 timer....men jeg koste meg likevel noe med den fine seilingen. Men, det at jeg var alene gjorde at jeg ikke kunne ta noen flotte action-bilder av bølgene og sjøsprøyten som sto over båten. Det synes jeg var synd.
Det jeg hadde sett mest frem til var å ta noen bilder av alkekongene i Hornsund og Bellsund... og det med noe lettere utstyr. De siste årene hadde jeg filmet mye og å drasse rundt med et stort videokamera ( Sony HVR Z7 ), stativ på 6 kg osv., det skulle jeg ikke ha noe av i år. Men likevel... man ser jo ut som et juletre når man legger ut på tur: ryggsekken med noe klær, kokeutstyr, nødutstyr, satelitt-telefon, GPS osv. og stativet utanpå. Hagla som vern mot bamser, fotovæsken og så kamera med tele på rundt halsen. Så, når man er kommet frem er det utrolig deilig å slenge sekken ifra seg og sitte midt i mylderet av alkekonger. De lager en herlig lydkulisse og alkekonger er rett og slett skjønt. At de dret på min fine nye tele satt jeg faktisk pris på. Da jeg gikk opp til Ingeborg-fjellet i Bellsund fikk jeg som bonus reinsdyr som nesten snuste på meg og fulgte meg opp til fjellet.... jeg følte meg mest som en gjetergutt.
Det som trekker meg opp til Svalbard er jo for en stor del dyrelivet. Stort sett bryr de seg ikke om min tilstedeværelse, det vil si, de er ikke redd. Og ofte hadde jeg inntrykk av at de satte pris på litt avveksling, noe å se på. Da tenker jeg blant annet på en ung storkobbe i Mushamna, Woodfjord. Den hadde så absolutt tenkt å ta seg en middagslur i gummibåten min. Den prøvde iherdig å komme opp i den i timesvis, og det gjorde ingen stor forskjell heller om jeg satt i jolla eller sto bak på båten og tok bilder. Men det var jo ingen isflak den kunne ligge på og i fjæra lå bamsen... så jeg kan godt forstå at båten min fristet....
Hvalrossene er heller ikke skvetne. De kommer også helt inntil eller under båten, og jeg hadde inntrykk av at de faktisk lyttet til musikken som jeg satte på til dem. Det er mange av dem sør på Edgeøya på Andrètangen og der er det som oftest bamser også. Når jeg kom dit i år noe over midnatt var det en eventyrlig belysning fra en lav sol. Jeg så det var folk på land og det var han Arne Nævra og Torgeir. De hadde vært der i 2 dager og overnattet i den gamle fangsthytten. Det de hadde håpet mest på var å kunne filme bamsen og hvalrossene sammen . men bamsen dukket ikke opp. Dagen etter pakket de sammen og under nøye oppsyn av hvalrossene ble en hel haug med utstyr fraktet til seilbåten som hadde skysset dem rundt Svalbard i mye tøft vær.
På natta var det igjen en trolsk stemning over hvalrossenes liggeplass, så jeg klarte liksom ikke å rive meg løs. Og der, kl 2 på natta kom bamsen! Han inspiserte plassen nøye, lukta på sporene våre og snuste på hytta lenge og vel. Så ble det hvalrossenes tur. Det han er ute etter der er ungene. Voksne dyr har han ikke sjanse til å ta. Sjøen på ankerplassen var for urolig til at jeg kunne gå i land, så jeg måtte nøye meg med noen slengskudd fra en gyngende båt. Hvilke bilder kunne jeg ha tatt dem fra nært hold hadde det nok vært overkill.
Planen var å bli der en uke men det ble meldt en periode med sterk nordlig vind og da finnes ingen beskyttelse der. Samme ettermiddag økte vinden fra vest slik at jeg måtte rømme ankerplassen og søke ly bakom en øy. Der holdt ikke ankeret heller i den sterke vinden, og jeg måtte flytte over den opprørte Tuvfjorden mot store kaotiske bølger. Etter en natt med enorme fallvinder og snø satt jeg kursen hjemover. Barentshavet prøvde nok å riste båten i stykker men jeg kom velberget hjem. Det eneste som for sikkerhets skyld var pakket inn vanntett på denne turen var harddisken med bildene på .
Berthold Hinrichs
Berthold Hinrichs
Berthold Hinrichs
Berthold Hinrichs
Berthold Hinrichs
Berthold Hinrichs
