Helter finnes fortsatt. Cinzia D’Ambrosi er en av dem

Fredelige, demokratiske, frie Europa er ikke alltid så fritt og demokratisk som vi skulle ønske. Cinzia D’Ambrosi har dokumentert at det foregår systematiske overgrep fra sikkerhetsstyrker og myndigheter mot flyktninger og asylsøkere i Europa. Helt uavhengig av hva man mener om innvandring, er dette overgrep, både juridisk og humanistisk.

Jeg møter Cinzia på Melahuset i Oslo, der det for tiden henger en utstilling med noen av bildene hennes fra prosjektet «Hate hurts». En liten, blond italiener, bosatt i London. Hun utstråler ydmykhet og er overhodet ikke den typen jeg forestilte meg da jeg forberedte meg til intervjuet.

Hva får deg til å begynne på et prosjekt som dette?
-Jeg ble invitert av en frivillig organisasjon i Hellas til å lage et prosjekt om den økonomiske kollapsen i landet. Da oppdaget jeg at det var flyktninger i gatene som levde under elendige forhold. Jeg dro også nordover mot grensen til Bulgaria og oppdaget et stort omfang av fysiske og psykiske overgrep mot folk som søker beskyttelse.
Jeg fokuserte først på sudanesiske migranter. De var ikke ansett som å ha beskyttelsesbehov og når de samtidig var afrikanere var de aller nederst på rangstigen og ble offer for den verste trakasseringen fra politiet. I senere tid har dette endret seg fra å basere seg på hudfarge til å gå på religion, og i dag er det i større grad muslimer volden rettes mot.

Hva slags overgrep snakker vi om?
-Det varierer fra land til land, men enkelte steder blir alle som krysser grensen banket opp, noen blir torturert, varetekstfengslet, fratatt eiendeler eller annet. Dette gjøres av politi, sikkerhetsstyrker eller andre myndighetssanksjonerte grupper på systematisk basis.

Hvordan kommer du i kontakt med menneskene som lever under disse forholdene?
-Jeg har jobbet med lokale organisasjoner og Amnesty i de landene det gjelder (Hovedsakelig Ungarn, Bulgaria, Hellas, Serbia og Kroatia). Jeg har møtt mye velvilje og veldig lite skepsis og motstand blant flyktningene, men blitt aktivt motarbeidet av myndighetene.

Jobben Cinzia gjør ses på som såpass alvorlig av enkelte myndigheter at hun innstendig ber meg om ikke å gå i detalj på dette, da det kan skape store problemer for henne.

Er det myndigheten som gir instruks om slik behandling eller er det politiet som tar seg til rette uten frykt for represalier?
-Igjen varierer nok det fra land til land. Noen steder er det landsbyer i grensestrøkene som mobiliserte folk for å beskytte områdene sine mot immigrantene. Disse utviklet seg etter hvert til rene paramilitære styrker som i dag nyter de samme rettighetene som politiet. Så selv om de ikke er direkte underlagt myndighetene i landet, opererer de med myndighetenes velsignelse.

En del av bildene dine viser tilsynelatende vanlige mennesker i et enkelt men likevel ganske normalt miljø. Blir du noen ganger fristet til å fotografere dem under de verste forhold for å vise hvor ille det kan være?
-Nei, bildene tale for seg selv. Jeg er veldig nøye på å ikke endre på noe eller rigge til noe. Dessuten har jeg sjelden tid. Ofte har jeg bare 5 minutter med menneskene jeg fotograferer.

Hva føler du nå du er ferdig med å fotografere noen, og du kan dra derfra og til friheten du selv nyter?
-Det er helt forferdelig å vite at man kan gjøre så lite for dem. Når jeg møter dem er jeg nøye på å fortelle dem at jeg kun er en fotograf, jeg kommer ikke fra myndighetene eller noen organisasjon som kan hjelpe dem personlig. Men maktesløsheten man føler i møte med slike skjebner er absolutt en stor belastning. Til gjengjeld har jeg fått en del venner blant flyktningene, som sender meg oppdateringer, hilsener på bursdagen min og slikt, og det varmer. Til gjengjeld er det jo en påkjenning å komme så nær mennesker i nød uten å være i stand til å hjelpe dem, og jeg mottar også dokumentasjon fra dem, på overgrep som er begått, så på prosjektets nettside er det ikke bare mine bilder, men også bilder jeg har mottatt, som immigrantene selv har tatt.

Hvordan takler du dette mentalt?
-Det er tøft, og rundt juletider hadde jeg et slags sammenbrudd i Bosnia da jeg jobbet med dette. Samtidig gir det meg mye og det føles som viktig arbeid, og det er det som driver meg.

Hvor langt er du villig til å gå for å få det bildet du ønsker?
-Så langt det er behov for. Når jeg starter på noe, vil jeg fullføre og jeg vil finne ut av spørsmål jeg stiller meg.

Blir det litt som adrenalinkicket til en ekstremsportutøver?
-jeg tror ikke jeg trenger adrenalinkicket, men det er et nederlag for meg å ikke få tatt det bildet jeg vil ha.


Hva ønsker du å oppnå med dette prosjektet?
-Målet er å få stoppet overgrepene. Dette er forbrytelser mot mennesker på flukt, og brudd både på europeisk lov og menneskerettskonvensjonen. Jeg skulle ønsket det kunne være en nøytral part på grenseovergangene som kunne observere og passe på at overgrep ikke ble begått. Jeg tenker at det kanskje også burde vært et EU-tribunal som så på disse forbrytelsene.

Men er ikke dette litt naivt, når det skjer blant EU-medlemmer, og EU-land som ikke begår slike overgrep antakelig ser det som opportunt at de andre gjør det for å begrense flyktningestrømmen?
-Jo kanskje, men et sivilisert samfunn kan ikke behandle mennesker på denne måten, og det er det jeg ønsker å sette fokus på. Dette er ikke politikk, det er humanisme.

Så til det vanskelige spørsmålet: Tror det at prosjektet ditt får mer oppmerksomhet gjør at det kan skremme migranter fra å komme til Europa, og dermed gir du støtte til de myndighetene som begår slike overgrep?
-Ja, det var et vanskelig spørsmål …. Jeg tror folk i nød og desperate situasjoner gjør det de må for å beskytte seg selv og sine nærmeste. Derfor hjelper det ikke med en slik politikk, og derfor vil heller ikke mine bilder skremme noen fra å prøve å komme

Hva skjer med prosjektet videre
Jeg ønsker å få større fokus på dette problemet, og forsøker å jobbe med myndigheter, Amnesty og andre organisasjoner. Jeg har mange planer om å fremme prosjektet i de landene der dette foregår, men det er omtrent umulig i dag.

Hvis noen som leser dette har gode ideer og innspill, er det bare å kontakte fotografen.

Cinzia D’Ambrosi finansierer dette av egen lomme og støtte hun kan få underveis. Hun har en liten innsamlingsaksjon gående der hun ber om
penger til en kopp kaffe. Mennesker som gir så mye av seg selv, og ofrer tid, penger, egen mental helse og kanskje også frihet for å forsøke å redusere andres lidelse er, i mine øyne, selve definisjonen av begrepet helt.

Tusen takk, Cinzia, for jobben du gjør.


Hvis du vil se utstillingen, henger den i Melahuset i Oslo fram til 4. april.

Les mer om prosjektet:
Hate Hurts
Cinzia D'Ambrosis hjemmeside