Sensur, privatisering og algoritmer

Grunnlovens §100: Ytringsfrihet bør finne sted.

Vi som har levd en stund, husker en tid da vanlige folk hadde tre måter å ytre seg på offentlig: Skrive leserinnlegg i avisa eller bli med i en organisasjon og dele ut løpesedler eller demonstrere.

Det som kom i avisa var gjennomgått av en redaktør, så det antok vi var sant og viktig. Demonstrasjoner var fra folk som virkelig mente det de var der for, så det må jo være en kjerne av sannhet i bunn, og løpesedler var fra kanskje mest sett på som propaganda. Utover det måtte du jobbe i NRK eller være journalist i avisa for å få sagt noe offentlig.

Så fikk vi internett.
Internett var fritt. Det var ikke styrt av noen, og nå kunne alle få ytre seg. Alle kunne få tilgang på all informasjon, og kunnskapsløshet ville forsvinne.

Men sånn ble det jo ikke.
Vi kan jo fortsatt skrive leserinnlegg til avisa og vi kan dele ut løpesedler og demonstrere. Men det er ikke disse stedene folk flest oppsøker for å bli informert.

La oss ta eksemplet med en fotograf. Hva skal hen gjøre for å fortelle en viktig historie?
Det første er å dokumentere historien. Dersom historien foregår annet sted enn ute på gata, kan det by på problemer bare å få dokumentert det. Oslo er full av vektere som ynder å fortelle deg at det er forbudt å fotografere, enten det stemmer eller ikke. Det tryggeste for dem er å si at det er forbudt, for de får mindre problemer av det enn det motsatte. Fotografer blir stoppet på kjøpesentre, jernbanestasjoner og andre steder som anses som offentlige, fordi det er der folk flest ferdes. På jernbanestasjoner har du lov å fotografere, men det er ikke alltid vekterne enige i, og hva skal du gjøre da?

Les mer om det her.


I Storbritannia er det verre. Der ble det for noen år sida innført en lov om at det er forbudt å fotografere barn i parker, også egne barn. Det er også mange som har blitt stoppet av politiet i London for å fotografere på gata. Det har blitt ryddet opp i, men når håndheverne av loven, enten det er politi eller vektere, ikke kjenner loven, men er usikre, og dermed gjør det som gir dem minst trøbbel oppover i systemet, så får man en sensur fra myndigheter som både Norge og Storbritannia har grunnlovfestede rettigheter mot.

Drar du til Paris må du også vær forsiktig. Du kan ikke bare offentliggjøre et bilde du har tatt av Eiffel-tårnet om kvelden, fordi noen eier rettighetene til lysinnstallasjonen, og skal ha betalt for bilder som publiseres av det. Hvordan kan vanlige mennesker vite sånt? Og hva gjør en amatørfotograf hvis man får Eiffel-tårnets advokater på nakken etter å ha lagt ut et bilde på Instagram fra sommerens ferietur til Paris?

Der hvor fotografer tidligere måtte gjøre moralske vurderinger om man burde fotografere et gitt motiv, må vi i dag gjøre juridiske vurderinger ganske ofte. Hva er innenfor GDPR, hva risikerer du bråk med myndighetene om du fotograferer, hva har noen kopirettighetene til og er dette i det hele tatt offentlig område, eller er det noen private som styrer dette, og hvilke regler gjelder da?

Publisering
Så kommer vi til publiseringen. Siden du ikke kan basere deg på leserinnlegg og løpesedler lenger, må du finne på noe annet. Fotografier har uansett ikke egnet seg så godt til sånt. Derfor har vi fått sosiale medier du kan bruke.

Men disse styres etter private regler for hva som kan publiseres og ikke publiseres. Disse reglene er lagd etter hva som anses som akseptabelt i de store markedene. Da vi først fikk sosiale medier som Facebook, var det USAs moralsyn som gjaldt. Du fikk derfor ikke postet et akt-fotografi, men en livesending av at noen ble drept på bestialsk måte var innafor. Nå er det strammet ganske mye inn på voldsbruk også, men alt som har med nakenhet å gjøre er fortsatt strengt forbudt.

Fødselsfotografen, Eva Rose, fikk mange ganger stengt kontoene sine på Facebook og Instagram fordi hun viste bilder av fødende kvinner – sånt kan man jo ikke vise fram ….
Etter store protester begynte selskapene å gjøre unntak for kunst. Men hva er kunst? I 2016 var det en stor debatt om bildet av «Napalm-jenta» fra Vietnamkrigen. Hun var jo naken på bildet, så det ble sensurert. Etter mye god argumentasjon, åpnet Facebook for dette bildet.

Jeg lagde en Tiktok-video i vår, der jeg kommenterte klassiske bilder, og Napalm-jenta var ett av dem. Noe av det jeg sa var at det var ganske vanlig at dette bildet ble sensurert, og antakelig kom Tiktok også til å gjøre det. Og jeg fikk dessverre rett – videoen ble fjernet fra Tiktok. Som journalist kontaktet jeg dem og spurte hvordan de kunne gjøre det, hvordan de kunne seksualisere et 9 år gammelt krigsoffer ved å redusere det hele til et spørsmål om nakenhet, og hva de mente dette hadde å si for kunsten og viktigheten av å dokumentere slike hendelser. Jeg fikk til og med en uttalelse fra Kim Phuc, jenta i bildet. Det endte med at Tiktok åpnet for dette ene bildet, men de endret ikke tankegang hva gjelder nakenhet. Nakenhet er fortsatt tabu og noe man må forskånes for. Og vanlige personer får ikke svar fra de store selskapene i slike tilfeller.


Les mer om sensur av bildet av napalmjenta her.


Den samme sensuren gjelder en del uttrykk egnet til å støte religiøse grupper.

Er det andre enn meg som synes at dette begynner å høres ut som et moralpoliti. Alt som kan assosieres med sex, og alt som kan støte religiøse, skal man holde seg unna …

Jeg mener det er veldig viktig å skille mellom nakenhet og sexualisering. Et bilde at et nakent menneske trenger over hodet ikke å være seksualisert. På samme måte kan et bilde av et menneske med klær på absolutt være seksualisert.

Hva annet er eller kan bli forbudt? Når kommer politikk inn i bildet? Når ytrer du noe eierne av Meta elle Tiktok ikke liker, og derfor sensurerer det? Kan man kritisere eierselskapene til disse tjenestene?

Det er ikke juridisk brudd på ytringsfriheten så lenge det ikke er myndighetene som stopper ytringen. Men hva når disse få selskapene har de facto monopol på publisering. Så lenge du ikke bare kan gå et annet sted og publisere, er jo ytringsfriheten din blitt begrenset.

At man begrenser ytringer som er bevisst forsøk på løgn for å undergrave orden kan jeg forstå at de jobber med. Men å stoppe alt store grupper kan bli støtt av kan fort bære galt av sted i et samfunn der flere og flere blir støtt for mindre og mindre. Hva om de tok motsatt standpunkt, og lot det meste sånt slippe igjennom, så kanskje folk vente seg til det og ikke ble så lett støtt.

Grunnlovens §100 sier blant annet: Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder.

Så er det en del mennesker der ute i verden som mener at å se en kvinne amme en baby er skadelig og barn må beskyttes fra det. Men hvem skal definere hva som er skadelig påvirkning? Disse selskapene har ett mål, og det er høyest mulig profitt. De tenker kun på hva som gjør at de kan få eller miste brukere. Hvis en avgjørelse om sensur gjør at de mister færre brukere enn det motsatte standpunktet, så er det det de vil gå for. De har ingen ønsker om å tilby ytringsfrihet og de har ofte vist at de heller ikke har begreper om det – nettopp fordi det ikke er en del av tankene og filosofien deres.

Ønsker vi ytringsfrihet?
En rekke undersøkelser som spør vanlige folk om ytringsfrihet, har avdekket at de fleste egentlig ikke er så store tilhengere av det. Ikke misforstå meg. Alle ønsker rett til å ytre seg, men svært mange ønsker ikke at andre skal ha samme retten til å gjøre det. I hvert fall ikke de som mener noe annet.

Resultatet av befolkningsundersøkelsen om ytringsfrihet fra 2014, slår for eksempel fast at kun 27% av befolkningen i Norge er helt eller delvis enige i påstanden «Ytringer som håner religion bør være tillatt». Vi ser også stadig økende angrep og trakassering av personer som ytrer seg offentlig. Det virker som vi ikke lenger kan være uenige på et saklig grunnlag. Hvis du mener noe annet enn meg, er du ond, dum eller mest sannsynlig begge deler, og bør kanselleres, trakasseres, ikke få lov til å ytre deg offentlig, og aller helst miste jobben (Satt litt på spissen men alle tilfellene over forekommer).

Dessverre er de mest liberale landene når det kommer til nakenhet og kritikk av religion i mindretall, og det er lite vi kan gjøre hvis vi ikke får myndighetene i EU/USA til å innse at alt jeg har snakket om til nå har blitt et ytringsfrihetsproblem. Først da kan vi håpe å se endringer som gjør hverdagen for oss som bruker visuelle medier lettere.

Oppdatering 17/11: I dag gikk jeg inn på en diskusjon om Israel-/Palestinakonflikten med en facebookvenn. Et stykke ut i diskusjonen postet jeg en lenke til Store norske leksikon (SNL) som handlet om Hamas' program. Det ble for mye for Facebook, og de slettet innlegget og har begrenset kontoen min i en måned, med henvisning til at jeg lenket til farlige personer eller organisasjoner. Det er flott at de skal stoppe spreding av oppfordring til terror og liknende, men når SNL blir definert av Facebook som terrororganisasjon har vi et problem. Jeg har klaget det inn, så får vi se hva de gjør. Heldigvis kommer jeg i kategori "journalist i avisa", og har derfor andre kanaler jeg kan ytre meg i.

Oppdatering 24/11: Jeg har ikke hørt noe fra Facebook, men jeg sendte beskjed til SNL, og de svarer at de har vært rammet av det samme selv, og har tatt det opp med Facebook uten at det hjalp. De avslutter med "... dessverre tror jeg ikke facebook er så opptatt av hverken fakta eller opplyst debatt."
Jeg skal høre med noen kontakter i pressen, om de kan være interessert i å løfte dette.

Oppdatering 8/12. Digi.no tok tak i denne saken og har skrevet en artikkel om det. Du må registrere deg hvis du vil lese artikkelen, men det koster ingenting.