Reihane Taravati er i Norge i forbindelse med fredsprisutdelingen. Hun har tatt de kjente portrettene av fredsprisvinner Narges Mohammadi, som selv sitter fengslet i Iran, og ikke kan motta prisen.
Reihane ser på fredsprisvinneren som en superhelt, og ønsket å fotografere henne. Mohammadi var ute av fengsel en kort periode i fjor, for å få legehjelp, og da fikk Taravati mulighet til å komme hjem til henne og ta de etter hvert kjente portrettene. Hun kom tilbake en uke etterpå, for flere bilder, men da var ikke Mohammadi der mer – hun var tilbake i fengsel.
Reihane Taravati er til daglig motefotograf, noe som burde være ganske lite kontroversielt, og vi spør henne hvordan det er å jobbe med dette i Iran.
-Det er helt umulig. Mote er forbudt, og vi som fotograferer det blir forfulgt, trakkasert, arrestert og fengslet. En gang jeg var på en fotoshoot, kom politiet og arresterte alle som var der.
På spørsmål om hun anser seg som aktivist, svarer hun at alle kvinner i Iran er aktivister. Det er en evig kamp for å få være i fred fra myndighetene, og reglene er ofte ganske tilfeldige, så man kan bli stoppet av moralpolitiet hvis de ikke synes at håret er dekket godt nok, eller du opptrer umoralsk. Vi vet heller ikke hvilke regler de opererer etter, eller om de faktisk følger reglene. Man kan bli arrestert for ganske tilfeldige ting. Det er altså ikke bare nyhets- og dokumentarfotografer som har det krevende. Det er nok å være fotograf. Det er nok å være kvinne. Det er umulig å jobbe under slike forhold.
Taravatis første alvorlige møte med rettsvesenet var i 2014, da hun og noen venner lagde en video der de danset til Pharrell Williams’ hit «Happy». Det resulterte i arrestasjon og dom på 6 måneders fengsel og 91 piskeslag. Dommen fikk stor internasjonal oppmerksomhet, og ble kort tid etterpå gjort betinget, men skaper likevel frykt og passivitet hos mange og sinne og opposisjon hos andre.
Det er flere enn Taravati som har har tatt bilder til årets fredsprisutstilling, men hun er en av få som står fram med navn, og er til stede. Grunnen til at hun kan gjøre det, er at hun måtte rømme landet for et halvt år siden. De som er igjen i Iran må stort sett forbli anonyme av hensyn til egen sikkerhet. Vi spør henne naturligvis om hvorfor hun dro, og svaret kom kontant.
-Jeg er ikke like sterk som Narges (fredsprisvinneren, red. anm). Jeg ble dømt til 6 år i fengsel for fredelige protester mot undertrykkingen av kvinner, og kunne ikke leve med det, så jeg har forlatt landet. Jeg vet ikke hvor jeg slår meg ned ennå, men bor foreløpig i Paris.
Vi bemerker at nå har hun fått et verdensnavn, og da burde hun ha ganske store muligheter mange steder.
Vi var heldige som fikk 10 minutter med Reihane Taravati i dag. BBC og flere andre sto i kø for å slippe til etter meg, så jeg måtte gi meg alt for tidlig, men hun var veldig interessert i å stille opp i en podkast, så vi håper å få til det i nær framtid.
Reihane ser på fredsprisvinneren som en superhelt, og ønsket å fotografere henne. Mohammadi var ute av fengsel en kort periode i fjor, for å få legehjelp, og da fikk Taravati mulighet til å komme hjem til henne og ta de etter hvert kjente portrettene. Hun kom tilbake en uke etterpå, for flere bilder, men da var ikke Mohammadi der mer – hun var tilbake i fengsel.
Reihane Taravati er til daglig motefotograf, noe som burde være ganske lite kontroversielt, og vi spør henne hvordan det er å jobbe med dette i Iran.
-Det er helt umulig. Mote er forbudt, og vi som fotograferer det blir forfulgt, trakkasert, arrestert og fengslet. En gang jeg var på en fotoshoot, kom politiet og arresterte alle som var der.
På spørsmål om hun anser seg som aktivist, svarer hun at alle kvinner i Iran er aktivister. Det er en evig kamp for å få være i fred fra myndighetene, og reglene er ofte ganske tilfeldige, så man kan bli stoppet av moralpolitiet hvis de ikke synes at håret er dekket godt nok, eller du opptrer umoralsk. Vi vet heller ikke hvilke regler de opererer etter, eller om de faktisk følger reglene. Man kan bli arrestert for ganske tilfeldige ting. Det er altså ikke bare nyhets- og dokumentarfotografer som har det krevende. Det er nok å være fotograf. Det er nok å være kvinne. Det er umulig å jobbe under slike forhold.
Taravatis første alvorlige møte med rettsvesenet var i 2014, da hun og noen venner lagde en video der de danset til Pharrell Williams’ hit «Happy». Det resulterte i arrestasjon og dom på 6 måneders fengsel og 91 piskeslag. Dommen fikk stor internasjonal oppmerksomhet, og ble kort tid etterpå gjort betinget, men skaper likevel frykt og passivitet hos mange og sinne og opposisjon hos andre.
Det er flere enn Taravati som har har tatt bilder til årets fredsprisutstilling, men hun er en av få som står fram med navn, og er til stede. Grunnen til at hun kan gjøre det, er at hun måtte rømme landet for et halvt år siden. De som er igjen i Iran må stort sett forbli anonyme av hensyn til egen sikkerhet. Vi spør henne naturligvis om hvorfor hun dro, og svaret kom kontant.
-Jeg er ikke like sterk som Narges (fredsprisvinneren, red. anm). Jeg ble dømt til 6 år i fengsel for fredelige protester mot undertrykkingen av kvinner, og kunne ikke leve med det, så jeg har forlatt landet. Jeg vet ikke hvor jeg slår meg ned ennå, men bor foreløpig i Paris.
Vi bemerker at nå har hun fått et verdensnavn, og da burde hun ha ganske store muligheter mange steder.
Vi var heldige som fikk 10 minutter med Reihane Taravati i dag. BBC og flere andre sto i kø for å slippe til etter meg, så jeg måtte gi meg alt for tidlig, men hun var veldig interessert i å stille opp i en podkast, så vi håper å få til det i nær framtid.
Fotografen haster videre fra Nobels fredssenter til neste avtale